Åtte år

Det første året jeg og Far i Huset var sammen, gikk det veldig slag i slag.
Vi traff hverandre 30. januar 2003. Og allerede 3. mars 2003 ble vi forlovet. Tenk det!

Men når noe føles helt riktig... Hvorfor vente? 

Bilde lånt fra en bloggside som ikke lenger eksisterer

Jeg veit at mange syntes vi gikk veldig fort fram, og hvor mange av dem som trodde at dette ikke kom til å vare fordi vi rushet så fort fram, aner jeg ikke...
Men vi viste dem, vi! Hah!

Nå har vi vært sammen i 8 år.
8 år med motgang og mye medgang. 8 år hvor vi har opplevd mye, møtt og blitt kjent med mange herlige mennesker. 8 år med utfordringer og 8 år med sorger og gleder.
Men den aller største gleden vi har fått i løpet av disse 8 årene, er barna. Våre to fantastisk flotte barn som vi elsker så ufattelig høyt! Våre to monstre som gjør ting de absolutt ikke skal eller har lov til, og som vi omtrent river av oss alt håret for i rein frustrasjon. Men samme hva de gjør og ikke gjør, så elsker vi dem. For størst av alt er kjærligheten, og kjærligheten til min familie... Den er uendelig stor!
...og da inkluderer jeg selvfølgelig alle i hele min familie. Både barn, stebarn, tantebarn, søsken, "svigersøsken",  foreldre, svigerforeldre, besteforeldre, tanter og onkler... Ja, alle! For sånn er det jo når man blir sammen med en livspartner; Familien blir mye, mye større. Og det liker jeg selvfølgelig veldig, veldig godt.
For uansett hvor mange man blir glad i, så vokser bare hjertet for å gjøre plass til enda fler. :-D


Så kjære, kjære mannen min:

Takk for 8 flotte år! 

Gleder meg til å se hva de kommende åra vil gi oss - av gleder og sorger, medgang og motgang, utfordringer, opplevelser og nye mennesker å bli kjent med :-D
Jeg elsker deg!