NAV mener at ei ung jente (23 år) blogger for mye til å være ufør. Les hele saken i Dagbladet HER.
Gudrun bruker sin blogg som motivasjon. Hun bruker den til selvhjelp. Til å se det positive i et liv med kroniske plager. Har da NAV rett til å kunne basere avslag på søknader om AAP (Arbeidsavklaringspenger) på bakgrunn av høy bloggaktivitet?
Ikke bare det, men først fikk hun avslag på bakgrunn av gode karakterer på skolen...!
Er dette nok til at NAV kan blåse en lang marsj i hva leger og spesialister sier i sine uttalelser?
Kvinnen sier til Dagbladet at hun ikke vil skrive en deppeblogg. At hun bruker bloggen sin som sin egen motivasjon og at hun bl.a. har gått ned 25 kg i vekt. Hun føler at hun blir straffet for å finne en metode for selvhjelp. Hun føler seg latterliggjort og tråkket på.
Jeg forstår henne! Veldig godt!
Hva med alle vi som allerede har uførestønader? Må vi slutte å blogge? Slutte å være aktive på ymse forum? Slutte å være på facebook, Twitter, nettby eller andre nettbaserte møteplasser? Må vi slutte med dette i frykt for at NAV-ansatte skal kunne surfe seg inn i bloggene eller profilene våre og mene at vi har altfor høyt aktivitetsnivå til å kunne regnes som uføre og dermed miste stønadene våre?
I så fall ligger jeg vel litt svett an - og bør vel egentlig kjappe meg med å nappe ut kontakta til PC'en og pælme den så langt ut på jordet som jeg kan få den...
Mange uføre blir raskt isolert i sitt eget hjem uten de samme mulighetene til å møte mennesker ute i Den Virkelige Verden. Man mister kanskje store deler av sin daglige omgangskrets av bekjente og kolleger/studiekamerater. Man har ikke god nok fysisk og/eller psykisk helse til å komme seg ut av huset hver dag, og for ikke å gå helt på veggen så blir man mer aktive på internett.
Jeg ser på en del av bloggerne i blogglista mi som en slags vennegjeng. Mennesker jeg følger livene til omtrent hver dag.
Og blogglesingen har også hjulpet meg! Hjulpet meg til å ha noe å se fram til. Hjulpet meg til å opprettholde en forholdsvis normal døgnrytme (for jeg setter meg heller ned og leser i noen blogger med en gang jeg kommer tilbake etter å ha kjørt barna på skolen og i barnehagen, i stedet for å gå og legge meg igjen. Selv om jeg er sliten, har vondt og er trøtt...).
Jeg har noe å følge med på.
Noe(n) å snakke om når min mann kommer hjem fra jobb.
Noen å dele mine egne, små hverdagsglimt med.
Gjennom nettaktivitet har jeg også møtt nye mennesker. Herlige mennesker som er blant mine beste venner i dag. Noen av de bor på helt andre kanter av landet. Min eneste mulighet til å kunne holde kontakten med dem er via internett og en og annen telefon.
Som innflytter til en kommune - ja, faktisk et helt fylke - hvor jeg ikke kjente noen, og ikke har noen jobb eller skole å gå til for å bli kjent med mennesker i Den Virkelige Verden, så er det kanskje litt ekstra viktig for meg å pleie vennskapene med de gode vennene jeg har - på de måtene jeg har muligheter til... For jeg har ikke anledning til å kunne reise på besøk til dem i tide og utide... Det blir for langt. Minimum en times kjøring. Og det lar seg ikke kombinere med ungene og jobben til min mann. Så enkelt er det.
Skal jeg da føle meg utrygg på nettet? Utrygg i min egen blogg? Utrygg på facebook?
Kjør debatt!
