Mot normalt?

Ja, det er to ord som kan bety to forskjellige ting. Enten at noe er mot normalt. Altså helt unormalt. Det er vel mest brukt for å beskrive noe unormalt, ja...
Jeg ønsker i dag å bruke det litt motsatt også. At jeg nå skal strebe mer for å komme opp mot det normale.

Sommeren har vært helt mot normal. Ja, unormal.
Først mista vi mamma, og vi hadde såvidt begynt å komme tilbake i en slags tralt. Mer mot normal hverdag. I ferien. Det er jo egentlig ikke mulig.. Men vi klarte det på et vis.
Så kom 22. juli med et brak. Bokstavelig talt. Og det vi hadde bygget opp rundt oss, raste sammen.
Vår niese - som da var hos oss på ferie - mista sin bestevenninne og en klassekamerat på Utøya. Alt handlet om Utøya. Jeg satte meg og min egen sorg "på vent" og prøvde å gi vår niese så mye av meg som mulig.
Det var ikke lett.

Bildet har jeg lån HERFRA

Hele 22. juli var så mot normal som man kan få det i vårt lille, lange land.
Det går ikke av bomber i byene.
Ungdommer blir ikke skutt.
Nyhetene tar ikke over samtlige planlagte TV-programmer.
Men det skjedde i vårt lille, lange land.
Det gikk av en bombe i Oslo.
Ungdommer ble skutt.
Nyhetene gikk non-stop 24 timer i døgnet i mange dager.

Bildet er lån HERFRA

Hva gjør man når man står overfor noe så uvirkelig?
En hel nasjon svarte med å møte hat med kjærlighet. Lage store og små hav av roser i byene. Møte hverandre på en måte som er helt mot normalt norsk...

Hva gjør man når man står hjelpeløs og tafatt overfor en 15-åring i sorg? I sorg over noe så vanvittig ufattelig?
Hva sier man?
Vel... Erfaring har vist at ord faktisk er fattige i slike situasjoner.

For meg - i min sorgprosess hittil - har nærværet av familie og venner vært viktigst. Om de ikke er fysisk tilstede, så har de likevel vært nære fordi jeg bare kan ringe dem. Jeg trenger ikke si noe engang. Bare la de være der. Ta den plassen og tiden jeg trenger for å sørge litt. Eller snakke. Eller ikke snakke. Bare ha en der. Enten på øret eller med armen rundt meg.
Det var det jeg prøvde å gi min niese også... En skulder. To trygge armer. En varsom hånd som kunne tørke vekk tårene hennes.
Likevel følte jeg meg tafatt og hjelpeløs. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles...

Jeg heklet to hjerter til henne.
Hun sa en farge som minte henne om hver av dem, og så heklet jeg hjerter til henne. Store nok til å fylle dem med vatt. Små nok til å holde dem inni hånda.
Hun har dem med seg. Overalt.
Jeg tror hun finner trøst i de små hjertene jeg lagde. At det ble noe håndfast - og mykt - som hun kan holde i hånda når hun trenger det.
Og det ga meg også en god følelse. En følelse over å ha kunnet gjøre noe for henne...

Et par dager før hun skulle reise herfra, sa jeg at hun bare måtte si ifra om det var noe jeg kunne gjøre for henne...
"Ja, tante...? Jeg har tenkt på en ting... Kan du hekle en hest som jeg kan gi til foreldrene til [navnet på bestevenninna]? Hun var veldig glad i hester..."

Hest av plast - laget av Schleich

Vel... Kan jeg hekle en hest?
Jeg sa at jeg kunne prøve, men at jeg aldri hadde gjort det før, og at hun ikke måtte bli skuffa om jeg ikke klarte det.
Men jeg tror fullt og fast at man kan klare hva som helst bare man prøver hardt nok.
Nei, jeg tror ikke at jeg kan flytte et fjell med rein muskelkraft, for selv jeg kjenner mine begrensninger, men jeg tror jeg kan hekle omtrent hva det skal være.
Tålmodigheten, derimot... Den er det verre med. Jeg kan sikkert klare å hekle både sengetepper, duker og gardiner til et helt hus, men vil jeg? Gidder jeg? Trenger jeg det? Nei.
Men nok om det...

Det er strenngt tatt litt mot normalt å hekle hester, føler jeg.
Men alt annet var jo helt mot normalt, så hvorfor ikke sette seg ned med garn i forskjellige brunfarger?
Kunne alt dette unormale få oss tilbake mot det normale igjen?

Jeg hekla en hest.
Bare se!

Hest á la Kali-
Ja, den har litt stort hode i forhold til kroppen,
men hvem ser på anatomi nå lenger?
*skule på diverse Littlest Pet Shop-figurer* ;-P

Men tilbake til det normale...
I sommer har vi altså tømt leiligheten til mamma, malt litt hist og her, sortert ut ting vi skal ha og ikke ha, kjørt hit og dit, solgt leiligheten og ordnet opp i papirene.
Det er ufattelig mye å sette seg inn i og gjøre når man plutselig bare blir slengt inn i en sånn situasjon.

Men vi har klart det. Lillebroren min og jeg. Familien min. Slekta vår. Vennene våre.
Sammen har vi klart det.
Og i løpet av denne uka håper jeg at oppgjøret er klart sånn at vi kan få betalt resten av regninger/gjeld, og da begynne å pense enda mer inn mot normalsporet.
Kanskje vi til og med kan øke sjansen til å få egen bolig snart?

Jeg trenger å komme tilbake til det normale.
Barna mine trenger å komme tilbake til det normale.
Mannen min trenger å komme tilbake til det normale.

Likevel trenger jeg å tviholde litt på mamma'n min også...
Så Grobu-Mimmis blogg forblir slik den er.
Og GROBUtikken kommer jeg til å videreføre... Bare rydde opp litt i den først...
Men jeg føler at jeg nå er på vei tilbake mot normalen igjen.
Jeg håper jeg er det...


Takk!
Takk alle dere som har vært der for meg i disse 3 1/2 månedene.
Takk alle dere som har sendt gode tanker hitover.
Takk alle dere som har hjulpet meg og broren min med det praktiske.
Og takk til dere som fremdeles er her :)

Se, han går!

I går satte Far i huset og Mor i huset seg med sånn rundt regnet en halvannen meter parkett mellom seg. Ansikt mot ansikt. Og på denne strekka hadde vi følgende vakre syn:

Inspector Laugh 'n' Go

Han gikk og gikk til han var helt svett i bakhodet ♥
Og det må ha kilt i magen eller bare rett og slett vært hysterisk morsomt, for han lo så han hiksta da han stupte fram mot utstrakte armer de siste skrittene ;-D Og så jubla han over egen prestasjon - og jaggu jubla vi andre tre også. Selvfølgelig!
I dag er han 17 måneder gammel - og gjett om vi skal øve på å gå i helga?!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Tenk at jeg har laget noe så vakkert! ♥
Ja, med litt hjelp, selvfølgelig!

Åh, jeg bare elsker ungene mine! Noen ganger kommer det en fantastisk, boblende følelse inni meg når jeg ser på eller tenker på dem. Og ansiktet mitt sprekker i en milliard smilerynker - og jaggu er det godt jeg har ører, for ellers hadde gliset gått helt rundt knollen! ♥
Altså... Jeg elsker ungene mine. Alltid. Udelt. Men noen ganger - ofte helt uten forvarsel - så kommer det litt ekstra :-D


Ha en herlig fredag og veldig-snart-helg, folkens! ♥

Barnehagefotografering, barnehageavslutning og 6-åringers økonomiske sans

 Det var avslutningsfest i barnehagen til M.E. i går, og det var rart. Veldig rart. Og sært. Og rart!

Jeg syns ikke det er lenge siden hun ble født. Siden hun serverte sitt første smil. Siden hun satt, stod og tok sine første stabbende skritt...

Nå er hun 6 år, har løse tenner (som tydeligvis tar seg goooood tid før de faller ut), hopper tau som om hun aldri har gjort annet (ny rekord i dag: 32 hopp etterhverandre - baklengs!), sparer penger ved å hente posten, rydde av bordet etter seg når hun har spist, holder orden på sine egne leker - og hun spiser ikke lørdagsgodt. Hun vil heller spare penger. Helt greit for oss!

I en alder av 5 år og (nesten) 10 måneder ble hun den lykkelige eier av sin egen laptop - og har etterhvert fått en pen samling Josefine-spill (og et par andre) som hun har kjøpt selv eller fått til bursdag/jul.

I mai hadde hun spart nok penger til å kjøpe seg Nintendo DS Lite - av den rosa typen, selvfølgelig - og har nå 5 spill til den. 

Hvordan en så liten unge kan spare så mange penger? Jo... Som jeg sa, så spiser hun altså ikke godteri. Det hele begynte med at hun som 3-åring fant ut at hun hadde lyst på tegneserieblader. Da fikk hun det. Men hun leste dem jo ikke. Hun ville ha dilldallet som fulgte med bladet, nemlig. Men hun har spart bladene sine i en kasse, så de blir plukket fram med ujevne mellomrom og bladd i.

Så oppdaget hun Jungle in my Pocket-dyrene. De koster kr 25,-/pose. Hvertfall gjorde de det før. Så da fikk hun velge om hun ville ha sånn eller litt lørdagsgodt eller et blad på lørdagene. Hun valgte alltid dyr. Etterhvert utvidet 'in my Pocket'-produsentene utvalget, og M.E.s "myke dyr"-kasse inneholder nå en salig blanding av jungeldyr, ponnier, hester, valper, katter og snødyr. Og det siste som har kommet nå er sjødyr. De har hun ingen av (enda).

Men så kjøpte storebroren seg laptop, og da ville hun også ha det. Derfor begynte hun å spare. Da var hun blitt 4 år, og vi fant ut at det var på tide å gi henne "plikter" hjemme mot lommepenger. Jenta ville spare penger - vi ville lære henne at hun skulle holde tingene sine i orden. To fluer i en smekk og greier! Så hennes "plikter" er altså å ta inn posten (som regel alltid på vei hjem fra barnehagen, og da stopper vi bilen ved postkassa, og så tar hun posten inn i bilen og så kjører vi resten av veien), rydde av etter seg når hun har spist og hun skal holde lekene sine i orden. Utover det kan det også hende at hun får tjene seg litt ekstra penger hvis hun gjør litt ekstra - som å dekke på bordet, rydde av bordet, hjelpe til med å henge opp klesvask eller andre ting. Da spør hun alltid om det er noe hun kan gjøre for å tjene litt mer penger, og hun tar det svaret hun får som det gjeldende. Dersom det ikke er noe å gjøre, så blir hun ikke sur. Hun krever heller ikke pengebelønning dersom hun hjelper til med noe som vi spør henne om, men utifra tjenestens størrelse, blir hun belønnet - enten med ros, en krone eller fler, smilefjes på "Snill M.E."-plakaten sin eller en is ellerno.

Det hender også at hun har fått penger av familien. Særlig til jul og bursdag får jeg beskjed om beløpets størrelse, og får da velge om jeg skal kjøpe henne noe hun trenger for pengene eller at hun sparer dem til noe hun har lyst på. Som regel blir pengene spart.
Jeg syns hun er kjempeflink, og hun har også fått forståelse for at ting faktisk koster penger og at vi ikke kan kjøpe alt mulig som hun har lyst på til henne.



I går (altså på mandag) var det sommerfest i barnehagen, og M.E. har nå sin nest siste uke før barnehagen stenger for sommeren - og barnehageåret er slutt... Kjemperart.
Jeg husker at jeg skrev "M.E.'s aller siste barnehagedag" i boka mi for uminnelig lange tider siden... Nå er det halvannen uke igjen til den dagen er her...

Det har vært åtte førskolebarn i barnehagen i år, og vi gikk sammen om å kjøpe gave til barnehagen - i tillegg til gaven som er fra alle barna.
Barnehagen fikk en bildecollage av alle førskolebarna (det ble tatt bilder av alle barna på turen de hadde til Barnekunstmuseet i Oslo i mai) og så fikk de villmarks-vaffeljern til å bruke over bål. :-D
Jeg har tidligere skrevet om Den Fantastiske Plassen de har i skogen, og den brukes hyppig gjennom hele året - så et vaffeljern syntes vi var på sin plass!

Vi (altså både M.E. og vi foreldre) hadde lyst til å takke hver og en av de voksne på hennes avdeling personlig også, så jeg satte meg ned og latet som at jeg behersket papirscrappeteknikken. Og etter litt krongling og feilbretting, så kom jeg i land. 9 kort ble laget - ett til hver av de voksne + hun som har kommet til barnehagen eller på tilstelninger og hatt sangstunder med dem.

Det ble noen fuktige øyekroker da de satte seg ned og leste på kortene sine, for på baksiden hadde jeg limt på sitater som M.E. hadde sagt om hver enkelt. Hun hadde sagt en god del som var beskrivende, men også endel om opplevelser de har hatt sammen. Og så tegnet hun hver og en, som vi også klippet ut og limte på. Ja, også skrev hun navnene deres - og sitt eget - på kortene.
Heldigvis rakk bildene fra barnehagefotograferinga fram i tide før kortlaging, så alle fikk en kopi av portrettbildet hennes på kortets framside. 

Fra barnehagen fikk barna hver sin perm og hver sin klubbok. (Klubben = Førskolegruppa)
I permen var det samlet tegninger og noen sanger, og alle de andre barna i Klubben hadde tegnet hver sin tegning med omrisset av hendene sine og sagt en fin ting om henne som hadde blitt skrevet på.
Jeg mååå bare sitere litt her sånn at dere også får ta del i Den Fantastisk Skatten!
(Selvfølgelig står jo ikke navnene forkortet i permen hennes, da...)
 

"Vi har krangla litt også ble vi venner igjen. M.E. er snill" Hilsen JHR

"Det er gøy å ake med M.E." JL

"M.E. er snill og flink til å tegne" IHS

"M.E. er koselig" JMH

"M.E. er flink til å prate i telefonen" H

"M.E. er flink til å hoppe langt" MB

I Klubboka var det enda mer moro!
Her hadde Klubbarna sagt enda mer om M.E., og det er så utrolig morsomt å lese! Ja, for jeg klarer jo å høre hver enkelt unge si det. Jeg ser dem alle veldig tydelig for meg ;-)

IHS: "Hun er flink til å tegne, perle, drive med modelleire, danse, løpe - og hun har fine tenner!"

H: "Hun er flink til å danse ballett og til å være hest og hund. Hun har fine øyne, er flink til å smile, fine hestehaler og fine klær"

JMH: "Du er flink til å perle. Jeg liker å leke med deg. God til å få løse tenner, flink til å ikke grise og du har fin genser!"

JHR: "M.E. har fint hår - og øyne, tenner, genser, tannbørste og lue! Du er flink til å være med hjem. Du liker å være med meg hjem!"

JL: "M.E. er snill!"

Det var også skrevet ned ting M.E. har sagt og gjort på Klubben...!

H (den voksne): "Hva har dere gjort i juleferien?"

M.E.: "Jeg fikk ny barbiedukke. Den hadde spionmaske, sverd og kappe" (fasit: maskerademaske, septer og cêpe)

H: "Hva gjør en lærer?"

M.E.: "Sier hvilken bokstav det er og sånn!"

H: "Hva gjorde du i vinterferien?"

M.E.: "Jeg var syk, jeg bada i badekaret. Jeg fikk besøk av A og M. M og jeg lekte med barbie. Jeg lekte med A og små-Lego" (A&M er storesøskna)

H: "Hva synes du om OL i barnehagen?" (bhg arrangerte eget vinter-OL)

M.E.: "Jeg fikk medalje og diplom!"

H: "Hva tenker du om skolen?"

M.E.: "At vi må rekke opp hånda hvis vi skal si noe"

H: "Hva likte du best da vi var i Oslo?" (på tur til Barnekunstmuseet og Wigelandsparken)

M.E.: "At vi kjørte med trikken, og da stod jeg uten å holde meg - og falt bakover!"

Oooooog...:
"M.E. er en kløpper til å dikte. Se bare her:

Mel.: Haba-Haba
' Det var en geitebukk! (Det var en geitebukk!)
Som rørte ved en sokk! (Som rørte ved en sokk!)
Og den sa HabaHabaHaba osv...'


Til sirkuset diktet hun så mange at vi måtte nesten stoppe henne så de andre slapp til!

Mel.: Er de'kke rart

* Det var en katt som kjørte m'et ratt

* Det var ei ku som gikk på tur

* Det var ei løve som likte å røve

* Det var en fisk som lå på en disk

* Det var en hest som gikk med en vest

...men på sirkuset opptrådte hun med denne:

M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling

Alle: Er de'kke rart, er de'kke rart?
M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling
Alle: Jeg tror de'kke før jeg får se det!"


Dette er en uvurderlig skatt av enorme dimensjoner! Tenk så morsomt det blir for M.E. å dra fram dette når hun blir stor... Kanskje når hennes egne barn skal slutte i barnehagen?
Mon tro om jeg må leie en bankboks til å oppbevare dem i...?


Her er forøvrig resultatene av årets barnehagefotografering!

Jeg var så frekk at jeg spurte om K.J. kunne bli med og at vi tok søskenbilde, for dette er eneste gangen vi har sjansen til det... Så nå har vi også søskenportrett av Hun-som-skal-slutte og Han-som-skal-begynne.
Mye av grunnen var også at det kun er fotografering annethvert år, så det blir ikke tatt bilde av K.J. før han er 3 år.

Jeg syns bildene ble veldig bra! Og det til tross for at K.J. faktisk var begynt å bli syk - igjen - og måtte på legevakta og på barneklinikken senere den dagen...!


God natt! :-)

Ny uke - igjen...!

Jeg syns altså tida raser av gårde og går så altfor, altfor fort...

I dag har pappa'n min bursdag, og i går var vi på middagsbesøk hos han i går. Det var utrolig deilig mat og en koselig ettermiddag/kveld. K.J. var veldig tålmodig og grei og satt pent ved bordet og så på at vi andre spiste, og M.E. spiste sånn passelig greit med mat. B.A. spiste så altfor, altfor mye (men det var jo bare kjekt, det) og det var nok noe som gikk hos alle gjestene... Det var flere som måtte åpne bukseknappen etterhvert, ja ;-) Og hva kaller man sånt? En kjempekompliment til kokken!

Vel... Gratulerer med dagen, pappa! Vi er kjempeglad i deg, alle sammen! :-D

* * *

I dag har jeg endelig fått skjema til barneforsikring for K.J.. Jeg bestilte det for en stund siden, men det kom ikke, og siden glemte jeg det. Men så kom jeg på det igjen da jeg hadde alt dette med bilen, så da fikk jeg bestilt det på nytt. Og i dag kom det. Jeg syns ikke det er noe artig å fylle ut, for det er jo JA på alle spørsmålene (evt sykdommer, behandlinger, sykehusinnleggelser, foreldres sykdommer, etc)... Jeg regner med at K.J. kommer til å få en tilsvarende forsikring som M.E. har - en som dekker alt annet enn evt astma, allergi, hørselsproblemer, MS og medfødt sykdom (Ehlers-Danlos syndrom (EDS)).

På fredag hadde K.J. sin 10-mnd-kontroll på helsestasjonen, og helsesøster sa med en gang at han er ganske overbevegelig i de store leddene, særlig hofter og knær. Jeg har jo sagt det siden før han ble født at han har arvet min sykdom, og jeg syns det er fryktelig kjipt. Ja, vi var klar over det allerede før vi satte M.E. til verden, at det var 50% risiko for at mine barn ville arve min sykdom, men vi valgte likevel å sette barn til verden. Jeg hadde flere samtaler med leger og psykologer, både min fastlege og leger/psykolog på kompetansesenteret for sjeldne sykdommer (TRS - Sunnaas sykehus), og vi kom da fram til at mitt liv ikke er så ille at det ikke er verdt å leve. Til tross for at jeg ikke kan gjøre alt det alle andre kan, så kan jeg gjøre så uendelig mye annet. Og hadde jeg fått tilrettelegging og oppfølging allerede fra barndommen, så ville kanskje ting vært annerledes i dag. Men jeg var 22 år da jeg fikk diagnosen, så hele det toget hadde kjørt. Jeg kan derimot bidra til at mine barn ikke vil få de samme utfordringene og problemene som jeg opplevde på skolen og i arbeidslivet, og jeg kan forstå dem når/hvis de har vondt, er slitne "uten grunn", sliter med å konsentrere seg osv... For jeg har vært der selv.

Selvfølgelig skulle jeg jo ønske at jeg bare fikk 100% friske og "velfungerende" unger, og jeg tror med ganske stor sikkerhet at M.E. har sluppet unna. Men det er en lumsk og vanskelig sykdom som vanskelig lar seg påvise tidlig. Det er ikke sånn at man bare kan gå til legen og kikke i halsen og få et svar med en gang. Eller en liten blodprøve. Vel... Faktisk så kan EDS påvises ved blodprøve/hudbiopsi (man fjerner en liten bit av huden og gentester den), men disse prøvene koster så mange penger (fordi den må sendes til USA for analysering) at det kun er de med mistenkt vaskulær type som blir testet. Vaskulær type EDS er veldig, veldig alvorlig. Der er bindevevet i hele kroppen - også indre organer - skadet, og den minste påkjenning kan være fatal. De fleste blir dessverre ikke over 50 år, og for kvinner med vaskulær EDS er det livsfarlig å få barn. For det første kan selve svangerskapet være altfor tungt for kroppen, og en fødsel enda verre. Man tenker gjerne "Ja, men de kan jo bare være sengeliggende i svangerskapet og så få keisersnitt?"... Joda... Men det er ikke så heldig for de vaskulære det heller. For de har så elendig sårtilheling, og blodåreveggene er ofte så svake at de kan briste helt uten videre.

Skumle, skumle greier! Men jeg har heldigvis ikke den typen! Og sjansen for at min type EDS (klassisk) skal videremuteres (underveis i svangerskapet) til vaskulær hos mine barn er så ørliten at den regnes som umulig. Heldigvis! Og jeg har heller ikke mistanke om vaskulær EDS eller klassisk EDS med vaskulære trekk hos mine. Men at K.J. har fått min klassiske med hypermobile ledd, det er jeg ikke i tvil om engang.

Siden han var 2 uker gammel har vi hatt kontakt med fysioterapeuten i kommunen, og hun har fulgt K.J. veldig godt opp. Vi er glad i Maren, vi! :-)

Min største utfordring i møte med andre mennesker er forståelse. Det å forstå hva EDS vil si, og at jeg er meg og ikke sykdommen min. Ja, ikke bare det... Når jeg møter helsepersonell, møter jeg også ofte uvitenhet, og har flere ganger hatt "opplæring" av leger på hva EDS er og hvordan det er for meg. Jeg har vært utrolig heldig med de to siste fastlegene mine. Han som jeg hadde i Bergen da jeg fikk diagnosen, og han jeg har her i Spydeberg nå. De har begge satt seg godt inn i sykdommen og (i det minste) forsøkt å forstå meg. Jeg krever ikke at noen skal forstå alt fullt og helt, for det tror jeg ikke er mulig uten å ha det selv. For EDS er en sammensatt tilstand og fungerer forskjellig for alle. Både jeg, min mor, bror, sannsynligvis morfar, hans ene bror, hans datter og muligens også hennes datter, har EDS - og vi har alle forskjellige sykdomsbilder. (Av alle de nevnte, er det kun min morfar, min morfars bror og min tremenning som ikke har fått påvist EDS.) Det vi derimot har felles er utmattelsesfølelsen. Den følelsen man gjerne opplever når man ligger med influensa og høy feber... Den har vi i tide og utide. Helt uten grunn. Plagsomme greier. Vi sliter også med søvnen. I perioder sover vi nesten ikke noe i det hele tatt, og i andre sover i "hele tida". Jeg har f.eks. ingen problemer med å sove både 12 og 15 timer når jeg har en dårlig periode... Og enda må jeg vekkes... Det er også det som gjør at jeg ikke jobber.

Hadde jeg visst om dette da jeg var ungdom og skulle velge meg et yrke, så kunne jeg kanskje fått meg en yrkesfaglig utdannelse innen et felt som jeg kunne fungert i. Jeg ville kanskje vært mer attraktiv i yrkeslivet og fått en jobb jeg kunne jobbet kanskje 50% i. Med fleksibel arbeidstid kanskje?

Vel... Sånn ble det ikke, og det er ingen vits for meg å sitte og tenke på hvordan ting kunne vært. Jeg blir bare frustrert og føler meg unyttig. Bortkasta energi...

Men nå har jeg hvertfall sjansen til å hjelpe mine barn til å få en mindre utfordrende fremtid. :-)

K.J. er grovmotorisk forsinket i utviklingen. Det var egentlig forventet. Han kan ikke så mye, men (som fysioterapeuten sier) kvaliteten på det han faktisk kan er veldig god! Og det er jo supert! :-)

Han kan sitte uten støtte (når han sitter i stolen sin og spiser, sitter på fanget eller i vogna). Han kan rotere rundt sin egen akse når han ligger på magen, han skyver seg bakover (og drar seg framover dersom han får tak i noe som sitter fast) og han går opp i krabbestilling og står der og gynger.

Finmotorisk er han veldig flink, syns vi. Han er veldig opptatt av småtterier som han tar tak i, vrir og vrenger på og utforsker med både fingertupper, synet og hørselen. Hørselen, sier jeg? Ja, hørselen... For alt må jo bankes i noe (gulvet, bordet, hva som helst) for man må jo finne ut åssen lyd sånt lager, må vite ;-)

Dersom han ikke har smokken i munnen, så har han ikke noe stort behov for å finne ut åssen det smaker, og det er jo greit. Selvfølgelig får han ikke tak i farlig små ting uten at vi er der med han og passer på at han ikke spiser det opp. Men alt må utforskes, og så lenge vi passer godt på, så lar vi han også utforske de aller minste tingene. :-)

I dag har det vært nydelig vær, så jeg dro med meg lekegrinda ut på terrassen og parkerte K.J. oppi. Det syntes han var kjekt, ja. Deilig å være litt ute også, men terrassen vår kan være litt flisete, så jeg syntes det var greit med lekegrinda. Dessuten trengte jeg da ikke å være redd for at han skulle dytte seg baklengs utfor kanten på den. :-)

Blid og fornøyd liten tass!

* * *

I dag begynte huseierne oppussinga av M.E. sitt rom! :-D Det har vært sånne deeeeilige rosa farger på veggene i mangfoldige år nå, og det var blitt så fryktelig slitt. Det så ikke noe bra ut i det hele tatt lenger - og da ser jeg bortifra at jeg selv ikke likte de rosa veggene. :-)

Nå blir det lyst og pent! I dag har de skrapa av all den gamle tapeten, pussa veggene og malt listene. Og i morra skal de male taket, gi listene enda et strøk maling og muligens begynne å tapetsere. Vi har satt av hele uka til oppussinga, men det kan meget godt hende at de blir ferdige i god tid før helga, og da kan M.E. og jeg sette på plass saker og ting igjen. Det blir bra!

Og så skal vi få kjørt en gammel speilkommode bort til mamma, og så fort den er ute, så skal jeg lage kjøkkenkrok oppi trappa. Det tror jeg blir artig!

Når M.E. har besøk av sin bestekamerat så pleier de ofte å leke rolleleker, med dukker og kjøkken og i det hele tatt. Med en helt egen kjøkkenkrok tror jeg rolleleken bare kan bli enda bedre :-D

Jeg må også få malt ferdig bordet og stolene til ungene sånn at de kan ha en spiseplass der oppe. :-) Nå som det er så deilig vær, så kan jeg jo kanskje få gjort det på dagtid mens B.A. er på jobb? Ja, jeg bestiller sånn her vær i morra også, så da maler jeg hvis jeg er i form til det! :-D

Nyåpning av bloggen

Ja, da var det på'n igjen... Så får vi se hvor lenge jeg klarer å følge opp denne bloggen - denne gangen ;-)
Jeg veit ikke helt hva den skal handle om. Tror ikke den kommer til å få noe tema. Kanskje den blir et brølerom for mine frustrasjoner, et rom hvor jeg kan dele mine store gleder, et sted hvor jeg kan skryte uhemmet av barna mine, rett og slett MIN verden... Min hverdag. Mitt liv...

Det er ikke alltid så lett å være kronisk syk. Men det er nesten verre å være pårørende! Og jeg tør ikke tenke på hvordan M.E. og K.J. har (og vil få) det med to kronisk syke foreldre. Jeg håper bare at vi klarer å la dem være barn mens de er barn og ikke pålegge dem for stort ansvar. Selvfølgelig skal de ha ansvar, men de skal ikke ha mer enn de trenger. For først og fremst er de barn. Og seg selv! Ikke små voksne som skal trenge å bekymre seg eller noe sånt.
Ja, de to eldste er jo også pårørende, men de er her så sjelden så de ser ikke alltid åssen ting egentlig er. Men jeg veit nok at hvertfall eldstejenta tenker mye på pappas sykdom...

Våre dager er både forutsigbare og uforutsigbare. Vi er som regel flinke til å energiøkonomisere og planlegge god tid i forveien, men vi er samtidig åpne for spontanitet og impulsivitet. Og vi er også flinke til å ikke-planlegge. Men, det skal være sagt... Vi er også veldig flinke til å ta oss vann over hodet fordi vi har så lyst til å gjøre mer enn vi egentlig orker og bør gjøre. Men ofte er det virkelig verdt det!

Samtidig som vi har hver våre sykdommer, er vi altså hverandres pårørende. Det er nok en god styrke i det, men også en stor svakhet. Rent økonomisk er det helt på trynet at vi i det hele tatt tenkte tanken på å bli sammen... Men hvem tenker på det når man faller for noen?
Men forståelsen oss imellom er ganske unik. Jeg vil selvfølgelig aldri skjønne fullt ut åssen det er å ha MS. Jeg skjønner ikke sykdommen. Jeg er ikke alltid forståelsesfull når B.A. sier at han ikke orker. For jeg har ikke kjent det på min egen kropp. Men jeg kan likevel sette meg inn i hvordan det er når kroppen motarbeider ønsker og planer.
Ja, jeg blir lei meg når jeg har gledet meg til noe - også går det i vasken fordi han ikke orker den dagen. Ja, jeg blir skuffa når han ikke har lyst til å gå en tur sammen med meg - når jeg orker å gå tur. Ja, jeg blir frustrert over at han blir så ufattelig sliten etter jobben - for jeg skulle så inderlig ønske at han ikke hadde vondt. Ikke ble sliten. Ikke hadde fatigue. Men jeg ser også at han blir lei seg og skuffa og frustrert selv... Og jeg skjuler ikke alltid at jeg blir lei meg og skuffa og frustrert heller. Og da blir han enda mer lei seg og skuffa og frustrert selv. Og det går selvfølgelig begge veier.

Det er nok mye derfor at M.E. stort sett aldri blir forberedt på aktiviteter før dagen før eller samme dagen. En sjelden gang forteller vi om planer lenger tid i forveien. Men da er det gjerne større ting som skal skje. At vi skal reise bort, at Andreas og Marte kommer og at vi da skal et eller annet den og den dagen, når hun skal i eller ha bursdagsselskap, osv... Det pleier hun å få vite om i god tid, sånn at hun kan glede seg til ting litt lenger enn bare et par timer :-P
Vi har bevisst valgt å ikke la henne få de største forventningene, for hun er et barn. Og når man da ikke kan gi barnet det som det ønsker og har gledet seg til, da blir skuffelsen så vanvittig mye større enn hos voksne.

Hvorfor er det egentlig sånn? At barn og unge har så mye sterkere følelser enn det voksne har? Er det noe som går over når vi runder 20?

Jeg tenkte på ungdomsforelskelser her om dagen. Det er virkelig stormende følelser, det! Alt er så mye større og sterkere! Mer svimlende og intenst!
Min stesønn er 15 år, og har nå vært sammen med ei jente i noen måneder. Og de er fremdeles veldig, veldig forelska i hverandre, sommerfuglene er fremdeles i magen når de treffer hverandre igjen etter at de har vært fra hverandre i kortere eller lengere tid, og de snakker sammen mange ganger i løpet av dagen på både msn, facebook og telefon. Det er så utrolig koselig! :-)
Men samtidig blir nederlaget så utrolig mye større også når man er i Den Rette Alderen! Jeg husker selv da jeg var stormforelska i en gutt som ikke visste at jeg eksisterte engang. Jeg kunne sveve eviglenge på at han hadde vært i samme rom som meg, og kanskje sendt meg et blikk i forbifarten, men når jeg innså at vi aldri kom til å bli kjærester, så ble jeg så ufattelig lei meg. Det føltes som om jeg skulle sprekke av sorg. At hjertet mitt ble knust i krystallsmå biter og at såret i sjela aldri ville gro. Helt til neste forelskelse en uke eller to senere... ;-)
På en måte savner jeg akkurat de overdimensjonerte gode følelsene jeg hadde da jeg var tenåring. Men jeg vil absolutt ikke bytte dem bort i den trygge, bunnsolide, gode følelsen jeg har nå med B.A.. Jeg mister ikke pusten lenger. Jeg har ikke like mange sommerfugler i magen lenger. Men jeg er trygg! Jeg har det veldig, veldig godt.

Men... Hvor er jeg om 5 år? Om 10 år?
Det har jo ikke blitt noe av meg. Selv om jeg har Verdens Viktigste Jobb, så har jeg ingen utdannelse. Ingen jobb. Ingen utsikter til jobb med det første heller forsåvidt. Men jeg er MAMMA! Jeg elsker å være mamma... Og det er ikke alltid lett. Faktisk er det ikke lett i det hele tatt. Men det er så ufattelig givende. Og godt! Jeg elsker de ungene, og ville ikke bytta bort livet mitt med noen! Ikke for alt i hele verden!
Selvfølgelig kunne jeg ønske at vi var friske, hadde solid økonomi, kunne gi barna våre hele verden om vi ville, kunne leve et skikkelig A4-liv. Eller... Jeg tror egentlig ikke jeg hadde passet i et A4-liv.

Jeg har det bra som jeg har det! :-D