Utfordring fra Heges lille boble. Og Et-kirsebær-på-toppen-award fra Mimmi

Ja, denne utfordringen fikk jeg i august... Jeg oppdaget den for en liten stund siden...
Men Hege: Jeg tar utfordringen! Og her kommer'n... Endelig ;-)

Utfordringen går ut på følgende:
Svar på 30 spørsmål, ta bort ett, lett til et nytt. Og vips!
Hvis man ikke har annet å gjøre, så fører man den videre til 5 personer :-)

Den går egentlig på engelsk, men jeg liker norsk bedre, så jeg oversetter den sånn cirka riktig til norsk, jeg...:

1. Hva er din nåværende besettelse?
(i vilkårlig rekkefølge:)
* Ønsket om et eget - og egnet - sted å bo
* Ungene og familien min
* Blogglandias mange innbyggere
* DIY-prosjekter
* Loppe- og bruktmarkeder

2. Hva er det til middag?

Fisk, regner jeg med

3. Hva var det siste du kjøpte?
Ullfrottébukse og -jakke (av merket Janus) til meg selv. Lilla sådan! :-D

4. Hva hører du på akkurat nå?

Sexy på P3. Det er en sang med La-la-la-la-lalla-la i refrenget...

5. Hva er din favorittdrink/-drikke?

Urge

6. Hva er din favoritt iskremsmak?

Vanilje

7. Hva syns du om personen(e) som sendte deg denne utfordringen?

Hege er utrolig skjønn! Jeg liker Hege!

8. Hvis du kunne reist hvor som helst i verden... Hvor ville du dratt?

Island

9. Hvilket språk har du lyst til å lære deg?

Et rart et... Finsk eller russisk eller islansk, tenker jeg...

10. Hva er din favorittfarge?

Lilla

11. Hvis du hadde 100 engelske pund nå, hva ville du brukt dem på?

Noe gøyalt... Hvor mye er 100 pund? Sånn rundomkring 1000 kroner?
Kanskje et kompakt digitalkamera som passer perfekt i jakkelomma når jeg er ute på kortere trasketurer. Det hadde vært kjekt!

12. Hvilken bok leser du nå?

Jeg kunne skrevet at jeg leser Shakespears samlede verker eller noe lignende og virket sofistikert og sånn. Men det skal jeg ikke skrive. For det er ikke sant.
Jeg leser en serie av Margit Sandemo om noen sorte riddere som ikke har tunger og sånn... Er på bok 5 nå, og det er en forbannelse og en gåte som ingen vet om, men som krever et svar for ellers dør mange folk når de er 25 år... Nemlig. Ja, også er det noen inkvisisjonsmunkegjenferd med i historien også... Det trengs.

Det siste året har jeg brukt på å lese først Isfolket, så Heksemesteren, så Lysets Rike og nå denne om disse ridderne. Jeg har lest Isfolket, Heksemesteren og Lysets rike før...
Når jeg er ferdig med den og den en serie til av nevnte forfatter, skal jeg hive meg over Egelands bøker. Igjen. Også skal jeg ønske meg den nyeste. :-)

13. Beskriv din personlige stil:

Kreativ!
Et finere ord for rotete orden? Eller var det ordna rot?

14. Hva skal du gjøre etter at du har svart på disse spørsmålene?

Jeg skal gå på do. Og så skal jeg kjøre og hente Maiken på skolen.
(Klokka er akkurat nå 12:40, og jeg må dra... Men publiserer senere. Så det så!)

15. Hva er din(e) favorittfilm(er)?

(i vilkårlig rekkefølge:)
* Snatch
* Lock, Stock and Two Smokin' Barrels
* Alice in Wonderland (den nye med Johnny Depp)
* Millennium-trilogien
* Ringenes Herre-filmene
* Harry Potter-filmene
* Shagma (franske tegnefilmer fra min barndom. Har sesong 1 på DVD :-D)
* Det var en gang et menneske (også tegnefilmer fra min barndom - som jeg også har på DVD)
* Fleksnes-filmene
* Trond-Viggo-filmene
...og sikkert en hel haug flere!

16. Hva inspirerer deg?

Oi, den var vanskelig... Jeg lar meg inspirere av det meste, jeg... Blogger, bøker, magasiner, barna, TV, venner, naturen... Alt og alle, egentlig. :-)

17. Hvilken film har du sett i det siste?

Dette spørsmålet bytter jeg ut med et annet, for jeg ser faktisk sjelden på film, så jeg kommer ikke på noen...
Så fra nå av blir det sånn her:

17. Hva er din beste egenskap?

* Jeg prøver alltid å gjøre det beste ut av enhver situasjon

18. Nevn én ting du virkelig ser frem til:

* Å kjøpe vårt eget hjem en gang. Å kunne bestemme selv og føle at vi betaler for noe eget. :-)

19. Samler du på noe?

Jepp! Skatter! ...eller skrot som andre så smålig kaller det...
Men egentlig samler jeg på mynter. Hovedsakelig norske sirkulasjonsmynter. Den samlinga har min svigerfar sørget for at kom igang... Og snille svigerfar har også kjøpt myntene. Og permene. Og alt. Og min morfar har også bidratt med noen mynter. Den samlinga skal bli Minsten sin når han blir stor :-)

20. Hvor mange ganger trykker du på "utsett vekking"-knappen før du står opp?

Jeg aner ikke. Men jeg har første alarm på mobilen 20 minutter før jeg bør stå opp. Som regel står jeg opp 30 minutter etter første alarm - altså 10 minutter etter at jeg burde...

21. Hvilken årstid liker du best?

Høsten, tror jeg... Egentlig liker jeg alle, men det er noe spesielt med høstens farger. Også liker jeg ulltøy, levende lys, pledd og fyr i peisen.

22. Hva er din favorittlukt?

Jeg liker lukta av nyvaska hus. Men jeg liker lukta av nybakte kanelboller bedre. Nå har jeg lyst på kanelboller...

23. Hva er ditt favorittgodteri?
Paprika-chips

24. Hvilke(t) TV-program må du få med deg?

* Gray's Anathomy
* Privat Praksis
* Tree Rivers
* The Event
* House

25. Da du var liten...: Hva ville du bli når du ble voksen? Og hva ble du?

* Aller først ville jeg bli svensk butikkdame (for de damene på Sparegrisen i Charlottenberg var så søte)
* Så ville jeg bli arkitekt
* Så ville jeg bli advokat
* Så ville jeg bli journalist
* Så ville jeg bli fotograf
* Så ville jeg bli førskolelærer
* Jeg ble ufør.
Men jeg tror jeg vil passe fint som kontorrotte en gang...?

26. Om du hadde hatt en ettermiddag alene hjemme, hva ville du brukt den til?

Jeg har stort sett alle dager hjemme alene, så jeg ville invitert gode venner på besøk

27. Ditt beste ferieminne fra sommeren 2010?

Da vi hadde alle ungene med på hytta ved Mjøsa :-)
Også da vi kom hjem og vi bygde senga til Maiken sammen ♥

28. Hva er din favorittsang?

Hva er detta for spørsmål? Kan man velge bare én?
Jeg syns 'God and Satan' er finfin akkurat nå, men om det er min absolutte favoritt? Nei, det er det nok ikke... Jeg liker så mangt, jeg...

29. Hva er ditt favorittmagasin?

Rom 123

30. Hva er det beste med dagen i dag?

At jeg fremdeles surfer på lykkebølgen etter at Minsten stod en stund alene - flere ganger etter hverandre - i går. Vi ble superstolte og superglade alle sammen - og Minsten var raus med applaus til seg selv over egen bragd - og det var vi andre også :-)
I dag skal vi fortsette å trene på den ståinga uten å holde fast :-D






Og så skal jeg sende den videre til 5 andre, ja!
Da velger jeg:
* Mimmi i Grobua
* Elisabeth innerst i veien
* Barbro i sitt lille atelier
* Jannepålanne
* Trine som kan hele Akka-bakka-bonka-rakka-regla på rams

Tusen takk til Hege som sendte den til meg for evigheter siden - og håper dere tar stafettpinnen videre, jenter! :-D




Ja, også har jeg fått en søt award fra min mor ♥

Reglene for denne awarden er:
1) Takk den du har mottatt prisen fra
2) Kopier awarden til bloggen din
3) Fortell om 3 ting du liker å gjøre
4) Gi prisen videre til 5 stykker du føler fortjener den

Som det veloppdragne og lovlydige mennesket min mor har tvunget oppdratt meg til å bli, så blir det selvfølgelig ikke vanskelig å følge disse reglene til punkt og prikke! ;-)

1) Tusen takk for kirsebærpris, mamma! ♥

2) -->

3) Jeg liker å...:
* Le og tøyse
* Diskutere med min onkel
* Være med familie og venner


4) Jeg velger å sende denne videre til.... *trommevirvel*
* Elisabeth innerst i veien
* Barbro i sitt lille atelier
* Ellen i sin kreative krok
* Trine som kan hele Akka-bakka-bonka-rakka-regla på rams
* Jannepålanne

Utfordring. :-)

Jeg har fått en utfordring fra Hilde (Hilde's Verden) og den lyder som følger:

Utfordringen går ut på å skal skrive 6 positive ting om meg selv, og finne frem et bilde av meg selv, som jeg er fornøyd med. Og så sende denne utfordringen videre til 6 andre!

Så... Here goes!
* Jeg er kreativ
* Jeg er sosial
* Jeg er åpen og ærlig
* Jeg er trofast - mot alle jeg er glad i
* Jeg er mamma - på godt og vondt. Langt ifra feilfri, men jeg gjør alltid så godt jeg kan
* Jeg prøver alltid å gjøre det beste ut av enhver situasjon

Og så var det å finne et bilde av meg selv, da...
Jeg er i utgangspunktet veldig fornøyd med profilbildet mitt, men det har man jo sett til det kjedsommelige i uminnelig lange tider... Det er faktisk 6 år gammelt. De bildene jeg har oppe i banneren og i margen her (tatt hos Fame juli 2008) syns jeg også er morsomme, men de vises også alltid.
Men jeg velger å vise fram et knippe bilder tatt på en av mine aller lykkeligste dager. <3

Fotograf Klavestad (Lørenskog) har tatt bildene. :-)


Herlighet! Nå har det gått noen dager (vi skriver 24.juni, faktisk), og så kom jeg plutselig på at jeg har glemt å sende utfordringen videre til 6 andre...! *panneklask*

Vel... Jeg utfordrer...:
* Barbro - Barbros lille atelier
* Elisabeth - Innerst i veien
* Lena - Hvit Linje
* Fru Furu - Familien Furu
* Hege - Heges lille boble
* Mellon - Siv sitt lille hi

Sleng gjerne inn en kommentar under her om dere tar utfordringen, ikke tar utfordringen eller har tatt utfordringen. Og da er det finfint med link også ;)

Ha en fortreffelig aften! :-D

Ny uke - igjen...!

Jeg syns altså tida raser av gårde og går så altfor, altfor fort...

I dag har pappa'n min bursdag, og i går var vi på middagsbesøk hos han i går. Det var utrolig deilig mat og en koselig ettermiddag/kveld. K.J. var veldig tålmodig og grei og satt pent ved bordet og så på at vi andre spiste, og M.E. spiste sånn passelig greit med mat. B.A. spiste så altfor, altfor mye (men det var jo bare kjekt, det) og det var nok noe som gikk hos alle gjestene... Det var flere som måtte åpne bukseknappen etterhvert, ja ;-) Og hva kaller man sånt? En kjempekompliment til kokken!

Vel... Gratulerer med dagen, pappa! Vi er kjempeglad i deg, alle sammen! :-D

* * *

I dag har jeg endelig fått skjema til barneforsikring for K.J.. Jeg bestilte det for en stund siden, men det kom ikke, og siden glemte jeg det. Men så kom jeg på det igjen da jeg hadde alt dette med bilen, så da fikk jeg bestilt det på nytt. Og i dag kom det. Jeg syns ikke det er noe artig å fylle ut, for det er jo JA på alle spørsmålene (evt sykdommer, behandlinger, sykehusinnleggelser, foreldres sykdommer, etc)... Jeg regner med at K.J. kommer til å få en tilsvarende forsikring som M.E. har - en som dekker alt annet enn evt astma, allergi, hørselsproblemer, MS og medfødt sykdom (Ehlers-Danlos syndrom (EDS)).

På fredag hadde K.J. sin 10-mnd-kontroll på helsestasjonen, og helsesøster sa med en gang at han er ganske overbevegelig i de store leddene, særlig hofter og knær. Jeg har jo sagt det siden før han ble født at han har arvet min sykdom, og jeg syns det er fryktelig kjipt. Ja, vi var klar over det allerede før vi satte M.E. til verden, at det var 50% risiko for at mine barn ville arve min sykdom, men vi valgte likevel å sette barn til verden. Jeg hadde flere samtaler med leger og psykologer, både min fastlege og leger/psykolog på kompetansesenteret for sjeldne sykdommer (TRS - Sunnaas sykehus), og vi kom da fram til at mitt liv ikke er så ille at det ikke er verdt å leve. Til tross for at jeg ikke kan gjøre alt det alle andre kan, så kan jeg gjøre så uendelig mye annet. Og hadde jeg fått tilrettelegging og oppfølging allerede fra barndommen, så ville kanskje ting vært annerledes i dag. Men jeg var 22 år da jeg fikk diagnosen, så hele det toget hadde kjørt. Jeg kan derimot bidra til at mine barn ikke vil få de samme utfordringene og problemene som jeg opplevde på skolen og i arbeidslivet, og jeg kan forstå dem når/hvis de har vondt, er slitne "uten grunn", sliter med å konsentrere seg osv... For jeg har vært der selv.

Selvfølgelig skulle jeg jo ønske at jeg bare fikk 100% friske og "velfungerende" unger, og jeg tror med ganske stor sikkerhet at M.E. har sluppet unna. Men det er en lumsk og vanskelig sykdom som vanskelig lar seg påvise tidlig. Det er ikke sånn at man bare kan gå til legen og kikke i halsen og få et svar med en gang. Eller en liten blodprøve. Vel... Faktisk så kan EDS påvises ved blodprøve/hudbiopsi (man fjerner en liten bit av huden og gentester den), men disse prøvene koster så mange penger (fordi den må sendes til USA for analysering) at det kun er de med mistenkt vaskulær type som blir testet. Vaskulær type EDS er veldig, veldig alvorlig. Der er bindevevet i hele kroppen - også indre organer - skadet, og den minste påkjenning kan være fatal. De fleste blir dessverre ikke over 50 år, og for kvinner med vaskulær EDS er det livsfarlig å få barn. For det første kan selve svangerskapet være altfor tungt for kroppen, og en fødsel enda verre. Man tenker gjerne "Ja, men de kan jo bare være sengeliggende i svangerskapet og så få keisersnitt?"... Joda... Men det er ikke så heldig for de vaskulære det heller. For de har så elendig sårtilheling, og blodåreveggene er ofte så svake at de kan briste helt uten videre.

Skumle, skumle greier! Men jeg har heldigvis ikke den typen! Og sjansen for at min type EDS (klassisk) skal videremuteres (underveis i svangerskapet) til vaskulær hos mine barn er så ørliten at den regnes som umulig. Heldigvis! Og jeg har heller ikke mistanke om vaskulær EDS eller klassisk EDS med vaskulære trekk hos mine. Men at K.J. har fått min klassiske med hypermobile ledd, det er jeg ikke i tvil om engang.

Siden han var 2 uker gammel har vi hatt kontakt med fysioterapeuten i kommunen, og hun har fulgt K.J. veldig godt opp. Vi er glad i Maren, vi! :-)

Min største utfordring i møte med andre mennesker er forståelse. Det å forstå hva EDS vil si, og at jeg er meg og ikke sykdommen min. Ja, ikke bare det... Når jeg møter helsepersonell, møter jeg også ofte uvitenhet, og har flere ganger hatt "opplæring" av leger på hva EDS er og hvordan det er for meg. Jeg har vært utrolig heldig med de to siste fastlegene mine. Han som jeg hadde i Bergen da jeg fikk diagnosen, og han jeg har her i Spydeberg nå. De har begge satt seg godt inn i sykdommen og (i det minste) forsøkt å forstå meg. Jeg krever ikke at noen skal forstå alt fullt og helt, for det tror jeg ikke er mulig uten å ha det selv. For EDS er en sammensatt tilstand og fungerer forskjellig for alle. Både jeg, min mor, bror, sannsynligvis morfar, hans ene bror, hans datter og muligens også hennes datter, har EDS - og vi har alle forskjellige sykdomsbilder. (Av alle de nevnte, er det kun min morfar, min morfars bror og min tremenning som ikke har fått påvist EDS.) Det vi derimot har felles er utmattelsesfølelsen. Den følelsen man gjerne opplever når man ligger med influensa og høy feber... Den har vi i tide og utide. Helt uten grunn. Plagsomme greier. Vi sliter også med søvnen. I perioder sover vi nesten ikke noe i det hele tatt, og i andre sover i "hele tida". Jeg har f.eks. ingen problemer med å sove både 12 og 15 timer når jeg har en dårlig periode... Og enda må jeg vekkes... Det er også det som gjør at jeg ikke jobber.

Hadde jeg visst om dette da jeg var ungdom og skulle velge meg et yrke, så kunne jeg kanskje fått meg en yrkesfaglig utdannelse innen et felt som jeg kunne fungert i. Jeg ville kanskje vært mer attraktiv i yrkeslivet og fått en jobb jeg kunne jobbet kanskje 50% i. Med fleksibel arbeidstid kanskje?

Vel... Sånn ble det ikke, og det er ingen vits for meg å sitte og tenke på hvordan ting kunne vært. Jeg blir bare frustrert og føler meg unyttig. Bortkasta energi...

Men nå har jeg hvertfall sjansen til å hjelpe mine barn til å få en mindre utfordrende fremtid. :-)

K.J. er grovmotorisk forsinket i utviklingen. Det var egentlig forventet. Han kan ikke så mye, men (som fysioterapeuten sier) kvaliteten på det han faktisk kan er veldig god! Og det er jo supert! :-)

Han kan sitte uten støtte (når han sitter i stolen sin og spiser, sitter på fanget eller i vogna). Han kan rotere rundt sin egen akse når han ligger på magen, han skyver seg bakover (og drar seg framover dersom han får tak i noe som sitter fast) og han går opp i krabbestilling og står der og gynger.

Finmotorisk er han veldig flink, syns vi. Han er veldig opptatt av småtterier som han tar tak i, vrir og vrenger på og utforsker med både fingertupper, synet og hørselen. Hørselen, sier jeg? Ja, hørselen... For alt må jo bankes i noe (gulvet, bordet, hva som helst) for man må jo finne ut åssen lyd sånt lager, må vite ;-)

Dersom han ikke har smokken i munnen, så har han ikke noe stort behov for å finne ut åssen det smaker, og det er jo greit. Selvfølgelig får han ikke tak i farlig små ting uten at vi er der med han og passer på at han ikke spiser det opp. Men alt må utforskes, og så lenge vi passer godt på, så lar vi han også utforske de aller minste tingene. :-)

I dag har det vært nydelig vær, så jeg dro med meg lekegrinda ut på terrassen og parkerte K.J. oppi. Det syntes han var kjekt, ja. Deilig å være litt ute også, men terrassen vår kan være litt flisete, så jeg syntes det var greit med lekegrinda. Dessuten trengte jeg da ikke å være redd for at han skulle dytte seg baklengs utfor kanten på den. :-)

Blid og fornøyd liten tass!

* * *

I dag begynte huseierne oppussinga av M.E. sitt rom! :-D Det har vært sånne deeeeilige rosa farger på veggene i mangfoldige år nå, og det var blitt så fryktelig slitt. Det så ikke noe bra ut i det hele tatt lenger - og da ser jeg bortifra at jeg selv ikke likte de rosa veggene. :-)

Nå blir det lyst og pent! I dag har de skrapa av all den gamle tapeten, pussa veggene og malt listene. Og i morra skal de male taket, gi listene enda et strøk maling og muligens begynne å tapetsere. Vi har satt av hele uka til oppussinga, men det kan meget godt hende at de blir ferdige i god tid før helga, og da kan M.E. og jeg sette på plass saker og ting igjen. Det blir bra!

Og så skal vi få kjørt en gammel speilkommode bort til mamma, og så fort den er ute, så skal jeg lage kjøkkenkrok oppi trappa. Det tror jeg blir artig!

Når M.E. har besøk av sin bestekamerat så pleier de ofte å leke rolleleker, med dukker og kjøkken og i det hele tatt. Med en helt egen kjøkkenkrok tror jeg rolleleken bare kan bli enda bedre :-D

Jeg må også få malt ferdig bordet og stolene til ungene sånn at de kan ha en spiseplass der oppe. :-) Nå som det er så deilig vær, så kan jeg jo kanskje få gjort det på dagtid mens B.A. er på jobb? Ja, jeg bestiller sånn her vær i morra også, så da maler jeg hvis jeg er i form til det! :-D

Nyåpning av bloggen

Ja, da var det på'n igjen... Så får vi se hvor lenge jeg klarer å følge opp denne bloggen - denne gangen ;-)
Jeg veit ikke helt hva den skal handle om. Tror ikke den kommer til å få noe tema. Kanskje den blir et brølerom for mine frustrasjoner, et rom hvor jeg kan dele mine store gleder, et sted hvor jeg kan skryte uhemmet av barna mine, rett og slett MIN verden... Min hverdag. Mitt liv...

Det er ikke alltid så lett å være kronisk syk. Men det er nesten verre å være pårørende! Og jeg tør ikke tenke på hvordan M.E. og K.J. har (og vil få) det med to kronisk syke foreldre. Jeg håper bare at vi klarer å la dem være barn mens de er barn og ikke pålegge dem for stort ansvar. Selvfølgelig skal de ha ansvar, men de skal ikke ha mer enn de trenger. For først og fremst er de barn. Og seg selv! Ikke små voksne som skal trenge å bekymre seg eller noe sånt.
Ja, de to eldste er jo også pårørende, men de er her så sjelden så de ser ikke alltid åssen ting egentlig er. Men jeg veit nok at hvertfall eldstejenta tenker mye på pappas sykdom...

Våre dager er både forutsigbare og uforutsigbare. Vi er som regel flinke til å energiøkonomisere og planlegge god tid i forveien, men vi er samtidig åpne for spontanitet og impulsivitet. Og vi er også flinke til å ikke-planlegge. Men, det skal være sagt... Vi er også veldig flinke til å ta oss vann over hodet fordi vi har så lyst til å gjøre mer enn vi egentlig orker og bør gjøre. Men ofte er det virkelig verdt det!

Samtidig som vi har hver våre sykdommer, er vi altså hverandres pårørende. Det er nok en god styrke i det, men også en stor svakhet. Rent økonomisk er det helt på trynet at vi i det hele tatt tenkte tanken på å bli sammen... Men hvem tenker på det når man faller for noen?
Men forståelsen oss imellom er ganske unik. Jeg vil selvfølgelig aldri skjønne fullt ut åssen det er å ha MS. Jeg skjønner ikke sykdommen. Jeg er ikke alltid forståelsesfull når B.A. sier at han ikke orker. For jeg har ikke kjent det på min egen kropp. Men jeg kan likevel sette meg inn i hvordan det er når kroppen motarbeider ønsker og planer.
Ja, jeg blir lei meg når jeg har gledet meg til noe - også går det i vasken fordi han ikke orker den dagen. Ja, jeg blir skuffa når han ikke har lyst til å gå en tur sammen med meg - når jeg orker å gå tur. Ja, jeg blir frustrert over at han blir så ufattelig sliten etter jobben - for jeg skulle så inderlig ønske at han ikke hadde vondt. Ikke ble sliten. Ikke hadde fatigue. Men jeg ser også at han blir lei seg og skuffa og frustrert selv... Og jeg skjuler ikke alltid at jeg blir lei meg og skuffa og frustrert heller. Og da blir han enda mer lei seg og skuffa og frustrert selv. Og det går selvfølgelig begge veier.

Det er nok mye derfor at M.E. stort sett aldri blir forberedt på aktiviteter før dagen før eller samme dagen. En sjelden gang forteller vi om planer lenger tid i forveien. Men da er det gjerne større ting som skal skje. At vi skal reise bort, at Andreas og Marte kommer og at vi da skal et eller annet den og den dagen, når hun skal i eller ha bursdagsselskap, osv... Det pleier hun å få vite om i god tid, sånn at hun kan glede seg til ting litt lenger enn bare et par timer :-P
Vi har bevisst valgt å ikke la henne få de største forventningene, for hun er et barn. Og når man da ikke kan gi barnet det som det ønsker og har gledet seg til, da blir skuffelsen så vanvittig mye større enn hos voksne.

Hvorfor er det egentlig sånn? At barn og unge har så mye sterkere følelser enn det voksne har? Er det noe som går over når vi runder 20?

Jeg tenkte på ungdomsforelskelser her om dagen. Det er virkelig stormende følelser, det! Alt er så mye større og sterkere! Mer svimlende og intenst!
Min stesønn er 15 år, og har nå vært sammen med ei jente i noen måneder. Og de er fremdeles veldig, veldig forelska i hverandre, sommerfuglene er fremdeles i magen når de treffer hverandre igjen etter at de har vært fra hverandre i kortere eller lengere tid, og de snakker sammen mange ganger i løpet av dagen på både msn, facebook og telefon. Det er så utrolig koselig! :-)
Men samtidig blir nederlaget så utrolig mye større også når man er i Den Rette Alderen! Jeg husker selv da jeg var stormforelska i en gutt som ikke visste at jeg eksisterte engang. Jeg kunne sveve eviglenge på at han hadde vært i samme rom som meg, og kanskje sendt meg et blikk i forbifarten, men når jeg innså at vi aldri kom til å bli kjærester, så ble jeg så ufattelig lei meg. Det føltes som om jeg skulle sprekke av sorg. At hjertet mitt ble knust i krystallsmå biter og at såret i sjela aldri ville gro. Helt til neste forelskelse en uke eller to senere... ;-)
På en måte savner jeg akkurat de overdimensjonerte gode følelsene jeg hadde da jeg var tenåring. Men jeg vil absolutt ikke bytte dem bort i den trygge, bunnsolide, gode følelsen jeg har nå med B.A.. Jeg mister ikke pusten lenger. Jeg har ikke like mange sommerfugler i magen lenger. Men jeg er trygg! Jeg har det veldig, veldig godt.

Men... Hvor er jeg om 5 år? Om 10 år?
Det har jo ikke blitt noe av meg. Selv om jeg har Verdens Viktigste Jobb, så har jeg ingen utdannelse. Ingen jobb. Ingen utsikter til jobb med det første heller forsåvidt. Men jeg er MAMMA! Jeg elsker å være mamma... Og det er ikke alltid lett. Faktisk er det ikke lett i det hele tatt. Men det er så ufattelig givende. Og godt! Jeg elsker de ungene, og ville ikke bytta bort livet mitt med noen! Ikke for alt i hele verden!
Selvfølgelig kunne jeg ønske at vi var friske, hadde solid økonomi, kunne gi barna våre hele verden om vi ville, kunne leve et skikkelig A4-liv. Eller... Jeg tror egentlig ikke jeg hadde passet i et A4-liv.

Jeg har det bra som jeg har det! :-D