Mot normalt?

Ja, det er to ord som kan bety to forskjellige ting. Enten at noe er mot normalt. Altså helt unormalt. Det er vel mest brukt for å beskrive noe unormalt, ja...
Jeg ønsker i dag å bruke det litt motsatt også. At jeg nå skal strebe mer for å komme opp mot det normale.

Sommeren har vært helt mot normal. Ja, unormal.
Først mista vi mamma, og vi hadde såvidt begynt å komme tilbake i en slags tralt. Mer mot normal hverdag. I ferien. Det er jo egentlig ikke mulig.. Men vi klarte det på et vis.
Så kom 22. juli med et brak. Bokstavelig talt. Og det vi hadde bygget opp rundt oss, raste sammen.
Vår niese - som da var hos oss på ferie - mista sin bestevenninne og en klassekamerat på Utøya. Alt handlet om Utøya. Jeg satte meg og min egen sorg "på vent" og prøvde å gi vår niese så mye av meg som mulig.
Det var ikke lett.

Bildet har jeg lån HERFRA

Hele 22. juli var så mot normal som man kan få det i vårt lille, lange land.
Det går ikke av bomber i byene.
Ungdommer blir ikke skutt.
Nyhetene tar ikke over samtlige planlagte TV-programmer.
Men det skjedde i vårt lille, lange land.
Det gikk av en bombe i Oslo.
Ungdommer ble skutt.
Nyhetene gikk non-stop 24 timer i døgnet i mange dager.

Bildet er lån HERFRA

Hva gjør man når man står overfor noe så uvirkelig?
En hel nasjon svarte med å møte hat med kjærlighet. Lage store og små hav av roser i byene. Møte hverandre på en måte som er helt mot normalt norsk...

Hva gjør man når man står hjelpeløs og tafatt overfor en 15-åring i sorg? I sorg over noe så vanvittig ufattelig?
Hva sier man?
Vel... Erfaring har vist at ord faktisk er fattige i slike situasjoner.

For meg - i min sorgprosess hittil - har nærværet av familie og venner vært viktigst. Om de ikke er fysisk tilstede, så har de likevel vært nære fordi jeg bare kan ringe dem. Jeg trenger ikke si noe engang. Bare la de være der. Ta den plassen og tiden jeg trenger for å sørge litt. Eller snakke. Eller ikke snakke. Bare ha en der. Enten på øret eller med armen rundt meg.
Det var det jeg prøvde å gi min niese også... En skulder. To trygge armer. En varsom hånd som kunne tørke vekk tårene hennes.
Likevel følte jeg meg tafatt og hjelpeløs. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles...

Jeg heklet to hjerter til henne.
Hun sa en farge som minte henne om hver av dem, og så heklet jeg hjerter til henne. Store nok til å fylle dem med vatt. Små nok til å holde dem inni hånda.
Hun har dem med seg. Overalt.
Jeg tror hun finner trøst i de små hjertene jeg lagde. At det ble noe håndfast - og mykt - som hun kan holde i hånda når hun trenger det.
Og det ga meg også en god følelse. En følelse over å ha kunnet gjøre noe for henne...

Et par dager før hun skulle reise herfra, sa jeg at hun bare måtte si ifra om det var noe jeg kunne gjøre for henne...
"Ja, tante...? Jeg har tenkt på en ting... Kan du hekle en hest som jeg kan gi til foreldrene til [navnet på bestevenninna]? Hun var veldig glad i hester..."

Hest av plast - laget av Schleich

Vel... Kan jeg hekle en hest?
Jeg sa at jeg kunne prøve, men at jeg aldri hadde gjort det før, og at hun ikke måtte bli skuffa om jeg ikke klarte det.
Men jeg tror fullt og fast at man kan klare hva som helst bare man prøver hardt nok.
Nei, jeg tror ikke at jeg kan flytte et fjell med rein muskelkraft, for selv jeg kjenner mine begrensninger, men jeg tror jeg kan hekle omtrent hva det skal være.
Tålmodigheten, derimot... Den er det verre med. Jeg kan sikkert klare å hekle både sengetepper, duker og gardiner til et helt hus, men vil jeg? Gidder jeg? Trenger jeg det? Nei.
Men nok om det...

Det er strenngt tatt litt mot normalt å hekle hester, føler jeg.
Men alt annet var jo helt mot normalt, så hvorfor ikke sette seg ned med garn i forskjellige brunfarger?
Kunne alt dette unormale få oss tilbake mot det normale igjen?

Jeg hekla en hest.
Bare se!

Hest á la Kali-
Ja, den har litt stort hode i forhold til kroppen,
men hvem ser på anatomi nå lenger?
*skule på diverse Littlest Pet Shop-figurer* ;-P

Men tilbake til det normale...
I sommer har vi altså tømt leiligheten til mamma, malt litt hist og her, sortert ut ting vi skal ha og ikke ha, kjørt hit og dit, solgt leiligheten og ordnet opp i papirene.
Det er ufattelig mye å sette seg inn i og gjøre når man plutselig bare blir slengt inn i en sånn situasjon.

Men vi har klart det. Lillebroren min og jeg. Familien min. Slekta vår. Vennene våre.
Sammen har vi klart det.
Og i løpet av denne uka håper jeg at oppgjøret er klart sånn at vi kan få betalt resten av regninger/gjeld, og da begynne å pense enda mer inn mot normalsporet.
Kanskje vi til og med kan øke sjansen til å få egen bolig snart?

Jeg trenger å komme tilbake til det normale.
Barna mine trenger å komme tilbake til det normale.
Mannen min trenger å komme tilbake til det normale.

Likevel trenger jeg å tviholde litt på mamma'n min også...
Så Grobu-Mimmis blogg forblir slik den er.
Og GROBUtikken kommer jeg til å videreføre... Bare rydde opp litt i den først...
Men jeg føler at jeg nå er på vei tilbake mot normalen igjen.
Jeg håper jeg er det...


Takk!
Takk alle dere som har vært der for meg i disse 3 1/2 månedene.
Takk alle dere som har sendt gode tanker hitover.
Takk alle dere som har hjulpet meg og broren min med det praktiske.
Og takk til dere som fremdeles er her :)

Om blogging og NAV

Jeg veit ikke hva jeg skal si...
NAV mener at ei ung jente (23 år) blogger for mye til å være ufør. Les hele saken i Dagbladet HER.

Gudrun bruker sin blogg som motivasjon. Hun bruker den til selvhjelp. Til å se det positive i et liv med kroniske plager. Har da NAV rett til å kunne basere avslag på søknader om AAP (Arbeidsavklaringspenger) på bakgrunn av høy bloggaktivitet? 
Ikke bare det, men først fikk hun avslag på bakgrunn av gode karakterer på skolen...!
Er dette nok til at NAV kan blåse en lang marsj i hva leger og spesialister sier i sine uttalelser?

Kvinnen sier til Dagbladet at hun ikke vil skrive en deppeblogg. At hun bruker bloggen sin som sin egen motivasjon og at hun bl.a. har gått ned 25 kg i vekt. Hun føler at hun blir straffet for å finne en metode for selvhjelp. Hun føler seg latterliggjort og tråkket på.
Jeg forstår henne! Veldig godt!


Hva med alle vi som allerede har uførestønader? Må vi slutte å blogge? Slutte å være aktive på ymse forum? Slutte å være på facebook, Twitter, nettby eller andre nettbaserte møteplasser? Må vi slutte med dette i frykt for at NAV-ansatte skal kunne surfe seg inn i bloggene eller profilene våre og mene at vi har altfor høyt aktivitetsnivå til å kunne regnes som uføre og dermed miste stønadene våre? 
I så fall ligger jeg vel litt svett an - og bør vel egentlig kjappe meg med å nappe ut kontakta til PC'en og pælme den så langt ut på jordet som jeg kan få den...


Mange uføre blir raskt isolert i sitt eget hjem uten de samme mulighetene til å møte mennesker ute i Den Virkelige Verden. Man mister kanskje store deler av sin daglige omgangskrets av bekjente og kolleger/studiekamerater. Man har ikke god nok fysisk og/eller psykisk helse til å komme seg ut av huset hver dag, og for ikke å gå helt på veggen så blir man mer aktive på internett. 

Jeg ser på en del av bloggerne i blogglista mi som en slags vennegjeng. Mennesker jeg følger livene til omtrent hver dag.
Og blogglesingen har også hjulpet meg! Hjulpet meg til å ha noe å se fram til. Hjulpet meg til å opprettholde en forholdsvis normal døgnrytme (for jeg setter meg heller ned og leser i noen blogger med en gang jeg kommer tilbake etter å ha kjørt barna på skolen og i barnehagen, i stedet for å gå og legge meg igjen. Selv om jeg er sliten, har vondt og er trøtt...).
Jeg har noe å følge med på.
Noe(n) å snakke om når min mann kommer hjem fra jobb.
Noen å dele mine egne, små hverdagsglimt med.

Gjennom nettaktivitet har jeg også møtt nye mennesker. Herlige mennesker som er blant mine beste venner i dag. Noen av de bor på helt andre kanter av landet. Min eneste mulighet til å kunne holde kontakten med dem er via internett og en og annen telefon.

Som innflytter til en kommune - ja, faktisk et helt fylke - hvor jeg ikke kjente noen, og ikke har noen jobb eller skole å gå til for å bli kjent med mennesker i Den Virkelige Verden, så er det kanskje litt ekstra viktig for meg å pleie vennskapene med de gode vennene jeg har - på de måtene jeg har muligheter til... For jeg har ikke anledning til å kunne reise på besøk til dem i tide og utide... Det blir for langt. Minimum en times kjøring. Og det lar seg ikke kombinere med ungene og jobben til min mann. Så enkelt er det.

Skal jeg da føle meg utrygg på nettet? Utrygg i min egen blogg? Utrygg på facebook? 

Kjør debatt!

Hverdag

Jeg kikket innom Bonka Rakka-Trine og så et herlig bilde av Lille Frøken Klare-Selv. ♥
Da kom jeg - atter en gang - på sangen Hverdag av Louis Jacoby:

HVERDAG

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små...

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite
- det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet
og tolmodigheten din har satt sin strek...

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite
- det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda'n blir til sønda',
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men vår herre kan'ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med mårraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite
- det er du som gjør din dag og tinning grå.

Jeg syns den er så utrolig flott, og sier alt om hvordan det er å være omsorgsperson for småtroll ♥

Nå skal jeg gå og gjøre min tinning grå, tenker jeg... Eller skal jeg stikke i bruktbutikk i stedet, kanskje? Ja, jeg tror det blir bruktbutikk, jeg! :-D


Ha en fargerik dag!

Tiden... Hvor blir den av?

Jeg sitter og lurer på hvor tida egentlig har gjort av seg... For vips, så er det ny uke. Igjen. Ja, den starta til og med i går, den nye uka, så den er faktisk ikke helt fletta ny lenger heller!

I natt (sånn i 4-tida) reiste B-A til London med jobben. Så nå skal vi bare være hjemme og kose oss, vi tre andre. Ikke for det, altså. Jeg kunne gjerne bytta plass med gubben, jeg. Lenge sida jeg har vært i London, ja! Faktisk 20 år! Og noen måneder... Himmel... Hvor har den tida gjort av seg??

I går var Maiken på sin andre håndballtrening. Både hennes far, tante og bestefar har vært meget aktive innen håndballen i mangfoldige år (både som spillere, dommere, trenere og lagledere... Og i diverse styrer i diverse håndballklubber...), men ingen har pressa på Maiken noe som helst... (Hvertfall hvis vi ser bortifra at visse familiemedlemmer prakker på visse barn visse BRANN-effekter :-P).
Hun kom hjem fra skolen en dag med en lapp i mappa si og spurte veldig pent om hun kunne få lov til å begynne på håndball. Så da dro vi for å se om dette var noe for frøkna, da. Og det var ei blid og fornøyd og svett lita snuppe som heseblesende dro hjem etter en klokketime intensiv herjing med og uten ball - og syntes det var fryyyyyyktelig lenge til neste mandag!
Så hun har nok funnet sin fritidsaktivitet, ja! :-D

I morra skal Maiken og jeg trekke vinneren av Steffi-barbien og alle klærne som Mimmi har strikka! :-D
Har du ikke meldt deg på, sier du? Jammen, så gjør det HER, davel ;-) Det er ikke for sent enda!
Jeg regner med at vi trekker på ettermiddagen en gang, så jeg tror jeg setter fristen for å melde seg på til kl 13:00, jeg. Eller kanskje vi trekker på kvelden. Det vet jeg ikke enda... :-)


I dag har jeg forresten vært skikkelig husmorete, for tenk! For jeg var og handla inn til resten av uka (altså fram til og med fredagen) i dag morres! Jepp! Rett over 8 stod jeg på Rema og handla! Flink Kali-! :-D *klappe på hodet*

...og-og-og-og-og!! Jeg må ikke glemme det!
JEG HAR VUNNET!! 
Jeg vant DENNE knallflotte kaserollen/kjelen fra OBH Nordica hos Siv med bloggen Sivs hus! :-D
Hun har dessuten ny konkurranse gående nå hvor man kan vinne en lilla tidsplanlegger. :-D Trekningen av den er den 1. oktober :-)

Lillebror er stor, film, svigers og husfred

Gratulerer med dagen, lillebror/svoger/onkel!
Vi er glad i deg! :-D
Håper du får en kjempefin dag i dag :-)
*løpe dansende rundt og kaste konfetti overalt i huset*


I dag har svigermor, svigerfar og yngstenevøen min reist hjemover igjen. De skal overnatte på halvveien, så de dro ikke så veldig tidlig. Faktisk ikke før M.E. og B.A. kom hjem i halv2-tida. :-)
Ja, vi fikk nettopp telefon om at de var kommet vel fram, faktisk. :-)
Tusen takk for koselige tre uker, svigermor. Og takk for superkoselig besøk svigerfar og yngstenevøen vår! Det satte vi utrolig stor pris på! Glad i dere!

M.E. er temmelig sliten i dag, og det skjønner jeg forsåvidt. Det er slitsomt å være en stor-liten jente med mye å gjøre og oppleve! Og B.A. har vært på sykehuset og fått Tysabri i dag, så han var også litt sliten. Så til middag i dag bestilte vi oss en pizza og benka oss ned i sofaen og så på "Det regner kjøttboller"-filmen :-D

I går kveld så vi på "Den magiske leketøysbutikken", men den var ganske trist innimellom, så M.E. ble sittende og gråte, stakkar. Hun er utrolig følsom av seg, og tar lett til tårer når noe er trist/leit. Men hun tar også lett til skrattlatter når noe er gøy/morsomt/bra, og det er jo bra. Jeg har tidligere snakket om hennes følelsesspekter som når alle ytterpunkter til enhver tid.
Er hun glad, så er hun veldig glad. Er hun trist, så er hun nesten utrøstelig. Er hun sint, så er hun rasende sint, osv...
Egentlig er jeg glad hun har så mange følelser - og at hun viser dem. Håper hun fortsetter med det lenge. :-)

Nå begynner roen å senke seg igjen, ungene spiser kveldsmat og jeg håper at de sovner fort og greit i kveld. For nå er vi voksne også klare for litt fred og ro. Ikke det at svigers er så himla bråkete av seg, men kveldene har blitt temmelig sene for (hvertfall) M.E. nå som vi har hatt besøk.


Forresten! Jeg fikk pakke fra Lykkefryd i dag! Undertøyssettet jeg vant på Give Away'en hennes! Jøye, det var flott, altså! Jeg gleder meg til K.J. blir et par år eldre nå sånn at han kan bruke det! :-D

Ooooog! Jeg fikk beskjed fra min svigerfar at han har symaskin til meg. Han har restaurert en gammel Singer, men glemte å ta den med. Men han skal bo her hos oss når det er Norway Cup, så da skulle han ta den med seg! Jeg gleder meg!
Og ikke nok med det! Han kjøpte også surround-sound-system til oss i går. *dåne* Det er et Logitec-system som kan kobles til PC, spillkonsoller eller lignende. Så nå har vi surround på PS3'en (bortsett fra bakhøytalerne som vi må ha skjøteledninger på før vi kan henge dem opp), og det er nå kjempedeilig å se på film! :-D Jeg gleder meg til de to eldste ungene kommer og vi kan ha SingStar med surround *knegg*


Og når jeg nå er så godt i gang med å blogge om gøye ting, så må jeg fortelle om de store fremskrittene K.J. har gjort de siste ukene. På denne tida har han lært seg å sette seg på knærne (og holde balansen), krabbe, sette seg på rompa (ikke bli satt, men sette seg selv. Dette gjorde han etter at han hadde sittet på knærne "eviglenge"... raringen), reise seg, gå langsmed hva-som-måtte-være-i-nærheten, sette seg ned igjen (og det er ikke bare enkelt når man er redd for å falle), dra i duken for å få tak i alt det spennende som er midt på bordet, vinke hadet når vi sier natta, si mamma, si nam-namm-nam når han spiser noe (men jeg tror det er klinkende likegyldig om det er godt eller ikke), drikke av sugerør (ja, for tutekopp/flaske vil han absolutt ikke ha... Og heller ikke drikke vanlig av glass. Så da testa vi sugerør, og det funker som bare det) oooooog han har fått et vanvittig temperament. Så nå skal det bli moro framover, tenker jeg ;-)

B.A. har ei kusine som var ganske "umulig" da hun var lita. Og hun ble visst så vant til å høre Nei! foran navnet sitt, at hun trodde hun het det... La oss kalle henne Kari. Spurte noen hva hun het, så svarte hun høflig: "Nei-Kari". *glise* Lurer meg på om K.J. også vil presentere seg som Nei-K? Ser ikke bortifra det om det fortsetter sånn som dette her, nei ;-P


Nå skal jeg sette meg ned og tegne/justere på noen tegninger jeg har laget av en seng jeg har lyst til å bygge til M.E. Mon tro om det blir dyrt...? *tråle internettet for priser på materialer* :-)

Ha en fortreffelig aften!

Barnehagefotografering, barnehageavslutning og 6-åringers økonomiske sans

 Det var avslutningsfest i barnehagen til M.E. i går, og det var rart. Veldig rart. Og sært. Og rart!

Jeg syns ikke det er lenge siden hun ble født. Siden hun serverte sitt første smil. Siden hun satt, stod og tok sine første stabbende skritt...

Nå er hun 6 år, har løse tenner (som tydeligvis tar seg goooood tid før de faller ut), hopper tau som om hun aldri har gjort annet (ny rekord i dag: 32 hopp etterhverandre - baklengs!), sparer penger ved å hente posten, rydde av bordet etter seg når hun har spist, holder orden på sine egne leker - og hun spiser ikke lørdagsgodt. Hun vil heller spare penger. Helt greit for oss!

I en alder av 5 år og (nesten) 10 måneder ble hun den lykkelige eier av sin egen laptop - og har etterhvert fått en pen samling Josefine-spill (og et par andre) som hun har kjøpt selv eller fått til bursdag/jul.

I mai hadde hun spart nok penger til å kjøpe seg Nintendo DS Lite - av den rosa typen, selvfølgelig - og har nå 5 spill til den. 

Hvordan en så liten unge kan spare så mange penger? Jo... Som jeg sa, så spiser hun altså ikke godteri. Det hele begynte med at hun som 3-åring fant ut at hun hadde lyst på tegneserieblader. Da fikk hun det. Men hun leste dem jo ikke. Hun ville ha dilldallet som fulgte med bladet, nemlig. Men hun har spart bladene sine i en kasse, så de blir plukket fram med ujevne mellomrom og bladd i.

Så oppdaget hun Jungle in my Pocket-dyrene. De koster kr 25,-/pose. Hvertfall gjorde de det før. Så da fikk hun velge om hun ville ha sånn eller litt lørdagsgodt eller et blad på lørdagene. Hun valgte alltid dyr. Etterhvert utvidet 'in my Pocket'-produsentene utvalget, og M.E.s "myke dyr"-kasse inneholder nå en salig blanding av jungeldyr, ponnier, hester, valper, katter og snødyr. Og det siste som har kommet nå er sjødyr. De har hun ingen av (enda).

Men så kjøpte storebroren seg laptop, og da ville hun også ha det. Derfor begynte hun å spare. Da var hun blitt 4 år, og vi fant ut at det var på tide å gi henne "plikter" hjemme mot lommepenger. Jenta ville spare penger - vi ville lære henne at hun skulle holde tingene sine i orden. To fluer i en smekk og greier! Så hennes "plikter" er altså å ta inn posten (som regel alltid på vei hjem fra barnehagen, og da stopper vi bilen ved postkassa, og så tar hun posten inn i bilen og så kjører vi resten av veien), rydde av etter seg når hun har spist og hun skal holde lekene sine i orden. Utover det kan det også hende at hun får tjene seg litt ekstra penger hvis hun gjør litt ekstra - som å dekke på bordet, rydde av bordet, hjelpe til med å henge opp klesvask eller andre ting. Da spør hun alltid om det er noe hun kan gjøre for å tjene litt mer penger, og hun tar det svaret hun får som det gjeldende. Dersom det ikke er noe å gjøre, så blir hun ikke sur. Hun krever heller ikke pengebelønning dersom hun hjelper til med noe som vi spør henne om, men utifra tjenestens størrelse, blir hun belønnet - enten med ros, en krone eller fler, smilefjes på "Snill M.E."-plakaten sin eller en is ellerno.

Det hender også at hun har fått penger av familien. Særlig til jul og bursdag får jeg beskjed om beløpets størrelse, og får da velge om jeg skal kjøpe henne noe hun trenger for pengene eller at hun sparer dem til noe hun har lyst på. Som regel blir pengene spart.
Jeg syns hun er kjempeflink, og hun har også fått forståelse for at ting faktisk koster penger og at vi ikke kan kjøpe alt mulig som hun har lyst på til henne.



I går (altså på mandag) var det sommerfest i barnehagen, og M.E. har nå sin nest siste uke før barnehagen stenger for sommeren - og barnehageåret er slutt... Kjemperart.
Jeg husker at jeg skrev "M.E.'s aller siste barnehagedag" i boka mi for uminnelig lange tider siden... Nå er det halvannen uke igjen til den dagen er her...

Det har vært åtte førskolebarn i barnehagen i år, og vi gikk sammen om å kjøpe gave til barnehagen - i tillegg til gaven som er fra alle barna.
Barnehagen fikk en bildecollage av alle førskolebarna (det ble tatt bilder av alle barna på turen de hadde til Barnekunstmuseet i Oslo i mai) og så fikk de villmarks-vaffeljern til å bruke over bål. :-D
Jeg har tidligere skrevet om Den Fantastiske Plassen de har i skogen, og den brukes hyppig gjennom hele året - så et vaffeljern syntes vi var på sin plass!

Vi (altså både M.E. og vi foreldre) hadde lyst til å takke hver og en av de voksne på hennes avdeling personlig også, så jeg satte meg ned og latet som at jeg behersket papirscrappeteknikken. Og etter litt krongling og feilbretting, så kom jeg i land. 9 kort ble laget - ett til hver av de voksne + hun som har kommet til barnehagen eller på tilstelninger og hatt sangstunder med dem.

Det ble noen fuktige øyekroker da de satte seg ned og leste på kortene sine, for på baksiden hadde jeg limt på sitater som M.E. hadde sagt om hver enkelt. Hun hadde sagt en god del som var beskrivende, men også endel om opplevelser de har hatt sammen. Og så tegnet hun hver og en, som vi også klippet ut og limte på. Ja, også skrev hun navnene deres - og sitt eget - på kortene.
Heldigvis rakk bildene fra barnehagefotograferinga fram i tide før kortlaging, så alle fikk en kopi av portrettbildet hennes på kortets framside. 

Fra barnehagen fikk barna hver sin perm og hver sin klubbok. (Klubben = Førskolegruppa)
I permen var det samlet tegninger og noen sanger, og alle de andre barna i Klubben hadde tegnet hver sin tegning med omrisset av hendene sine og sagt en fin ting om henne som hadde blitt skrevet på.
Jeg mååå bare sitere litt her sånn at dere også får ta del i Den Fantastisk Skatten!
(Selvfølgelig står jo ikke navnene forkortet i permen hennes, da...)
 

"Vi har krangla litt også ble vi venner igjen. M.E. er snill" Hilsen JHR

"Det er gøy å ake med M.E." JL

"M.E. er snill og flink til å tegne" IHS

"M.E. er koselig" JMH

"M.E. er flink til å prate i telefonen" H

"M.E. er flink til å hoppe langt" MB

I Klubboka var det enda mer moro!
Her hadde Klubbarna sagt enda mer om M.E., og det er så utrolig morsomt å lese! Ja, for jeg klarer jo å høre hver enkelt unge si det. Jeg ser dem alle veldig tydelig for meg ;-)

IHS: "Hun er flink til å tegne, perle, drive med modelleire, danse, løpe - og hun har fine tenner!"

H: "Hun er flink til å danse ballett og til å være hest og hund. Hun har fine øyne, er flink til å smile, fine hestehaler og fine klær"

JMH: "Du er flink til å perle. Jeg liker å leke med deg. God til å få løse tenner, flink til å ikke grise og du har fin genser!"

JHR: "M.E. har fint hår - og øyne, tenner, genser, tannbørste og lue! Du er flink til å være med hjem. Du liker å være med meg hjem!"

JL: "M.E. er snill!"

Det var også skrevet ned ting M.E. har sagt og gjort på Klubben...!

H (den voksne): "Hva har dere gjort i juleferien?"

M.E.: "Jeg fikk ny barbiedukke. Den hadde spionmaske, sverd og kappe" (fasit: maskerademaske, septer og cêpe)

H: "Hva gjør en lærer?"

M.E.: "Sier hvilken bokstav det er og sånn!"

H: "Hva gjorde du i vinterferien?"

M.E.: "Jeg var syk, jeg bada i badekaret. Jeg fikk besøk av A og M. M og jeg lekte med barbie. Jeg lekte med A og små-Lego" (A&M er storesøskna)

H: "Hva synes du om OL i barnehagen?" (bhg arrangerte eget vinter-OL)

M.E.: "Jeg fikk medalje og diplom!"

H: "Hva tenker du om skolen?"

M.E.: "At vi må rekke opp hånda hvis vi skal si noe"

H: "Hva likte du best da vi var i Oslo?" (på tur til Barnekunstmuseet og Wigelandsparken)

M.E.: "At vi kjørte med trikken, og da stod jeg uten å holde meg - og falt bakover!"

Oooooog...:
"M.E. er en kløpper til å dikte. Se bare her:

Mel.: Haba-Haba
' Det var en geitebukk! (Det var en geitebukk!)
Som rørte ved en sokk! (Som rørte ved en sokk!)
Og den sa HabaHabaHaba osv...'


Til sirkuset diktet hun så mange at vi måtte nesten stoppe henne så de andre slapp til!

Mel.: Er de'kke rart

* Det var en katt som kjørte m'et ratt

* Det var ei ku som gikk på tur

* Det var ei løve som likte å røve

* Det var en fisk som lå på en disk

* Det var en hest som gikk med en vest

...men på sirkuset opptrådte hun med denne:

M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling

Alle: Er de'kke rart, er de'kke rart?
M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling
Alle: Jeg tror de'kke før jeg får se det!"


Dette er en uvurderlig skatt av enorme dimensjoner! Tenk så morsomt det blir for M.E. å dra fram dette når hun blir stor... Kanskje når hennes egne barn skal slutte i barnehagen?
Mon tro om jeg må leie en bankboks til å oppbevare dem i...?


Her er forøvrig resultatene av årets barnehagefotografering!

Jeg var så frekk at jeg spurte om K.J. kunne bli med og at vi tok søskenbilde, for dette er eneste gangen vi har sjansen til det... Så nå har vi også søskenportrett av Hun-som-skal-slutte og Han-som-skal-begynne.
Mye av grunnen var også at det kun er fotografering annethvert år, så det blir ikke tatt bilde av K.J. før han er 3 år.

Jeg syns bildene ble veldig bra! Og det til tross for at K.J. faktisk var begynt å bli syk - igjen - og måtte på legevakta og på barneklinikken senere den dagen...!


God natt! :-)

Ny uke - igjen...!

Jeg syns altså tida raser av gårde og går så altfor, altfor fort...

I dag har pappa'n min bursdag, og i går var vi på middagsbesøk hos han i går. Det var utrolig deilig mat og en koselig ettermiddag/kveld. K.J. var veldig tålmodig og grei og satt pent ved bordet og så på at vi andre spiste, og M.E. spiste sånn passelig greit med mat. B.A. spiste så altfor, altfor mye (men det var jo bare kjekt, det) og det var nok noe som gikk hos alle gjestene... Det var flere som måtte åpne bukseknappen etterhvert, ja ;-) Og hva kaller man sånt? En kjempekompliment til kokken!

Vel... Gratulerer med dagen, pappa! Vi er kjempeglad i deg, alle sammen! :-D

* * *

I dag har jeg endelig fått skjema til barneforsikring for K.J.. Jeg bestilte det for en stund siden, men det kom ikke, og siden glemte jeg det. Men så kom jeg på det igjen da jeg hadde alt dette med bilen, så da fikk jeg bestilt det på nytt. Og i dag kom det. Jeg syns ikke det er noe artig å fylle ut, for det er jo JA på alle spørsmålene (evt sykdommer, behandlinger, sykehusinnleggelser, foreldres sykdommer, etc)... Jeg regner med at K.J. kommer til å få en tilsvarende forsikring som M.E. har - en som dekker alt annet enn evt astma, allergi, hørselsproblemer, MS og medfødt sykdom (Ehlers-Danlos syndrom (EDS)).

På fredag hadde K.J. sin 10-mnd-kontroll på helsestasjonen, og helsesøster sa med en gang at han er ganske overbevegelig i de store leddene, særlig hofter og knær. Jeg har jo sagt det siden før han ble født at han har arvet min sykdom, og jeg syns det er fryktelig kjipt. Ja, vi var klar over det allerede før vi satte M.E. til verden, at det var 50% risiko for at mine barn ville arve min sykdom, men vi valgte likevel å sette barn til verden. Jeg hadde flere samtaler med leger og psykologer, både min fastlege og leger/psykolog på kompetansesenteret for sjeldne sykdommer (TRS - Sunnaas sykehus), og vi kom da fram til at mitt liv ikke er så ille at det ikke er verdt å leve. Til tross for at jeg ikke kan gjøre alt det alle andre kan, så kan jeg gjøre så uendelig mye annet. Og hadde jeg fått tilrettelegging og oppfølging allerede fra barndommen, så ville kanskje ting vært annerledes i dag. Men jeg var 22 år da jeg fikk diagnosen, så hele det toget hadde kjørt. Jeg kan derimot bidra til at mine barn ikke vil få de samme utfordringene og problemene som jeg opplevde på skolen og i arbeidslivet, og jeg kan forstå dem når/hvis de har vondt, er slitne "uten grunn", sliter med å konsentrere seg osv... For jeg har vært der selv.

Selvfølgelig skulle jeg jo ønske at jeg bare fikk 100% friske og "velfungerende" unger, og jeg tror med ganske stor sikkerhet at M.E. har sluppet unna. Men det er en lumsk og vanskelig sykdom som vanskelig lar seg påvise tidlig. Det er ikke sånn at man bare kan gå til legen og kikke i halsen og få et svar med en gang. Eller en liten blodprøve. Vel... Faktisk så kan EDS påvises ved blodprøve/hudbiopsi (man fjerner en liten bit av huden og gentester den), men disse prøvene koster så mange penger (fordi den må sendes til USA for analysering) at det kun er de med mistenkt vaskulær type som blir testet. Vaskulær type EDS er veldig, veldig alvorlig. Der er bindevevet i hele kroppen - også indre organer - skadet, og den minste påkjenning kan være fatal. De fleste blir dessverre ikke over 50 år, og for kvinner med vaskulær EDS er det livsfarlig å få barn. For det første kan selve svangerskapet være altfor tungt for kroppen, og en fødsel enda verre. Man tenker gjerne "Ja, men de kan jo bare være sengeliggende i svangerskapet og så få keisersnitt?"... Joda... Men det er ikke så heldig for de vaskulære det heller. For de har så elendig sårtilheling, og blodåreveggene er ofte så svake at de kan briste helt uten videre.

Skumle, skumle greier! Men jeg har heldigvis ikke den typen! Og sjansen for at min type EDS (klassisk) skal videremuteres (underveis i svangerskapet) til vaskulær hos mine barn er så ørliten at den regnes som umulig. Heldigvis! Og jeg har heller ikke mistanke om vaskulær EDS eller klassisk EDS med vaskulære trekk hos mine. Men at K.J. har fått min klassiske med hypermobile ledd, det er jeg ikke i tvil om engang.

Siden han var 2 uker gammel har vi hatt kontakt med fysioterapeuten i kommunen, og hun har fulgt K.J. veldig godt opp. Vi er glad i Maren, vi! :-)

Min største utfordring i møte med andre mennesker er forståelse. Det å forstå hva EDS vil si, og at jeg er meg og ikke sykdommen min. Ja, ikke bare det... Når jeg møter helsepersonell, møter jeg også ofte uvitenhet, og har flere ganger hatt "opplæring" av leger på hva EDS er og hvordan det er for meg. Jeg har vært utrolig heldig med de to siste fastlegene mine. Han som jeg hadde i Bergen da jeg fikk diagnosen, og han jeg har her i Spydeberg nå. De har begge satt seg godt inn i sykdommen og (i det minste) forsøkt å forstå meg. Jeg krever ikke at noen skal forstå alt fullt og helt, for det tror jeg ikke er mulig uten å ha det selv. For EDS er en sammensatt tilstand og fungerer forskjellig for alle. Både jeg, min mor, bror, sannsynligvis morfar, hans ene bror, hans datter og muligens også hennes datter, har EDS - og vi har alle forskjellige sykdomsbilder. (Av alle de nevnte, er det kun min morfar, min morfars bror og min tremenning som ikke har fått påvist EDS.) Det vi derimot har felles er utmattelsesfølelsen. Den følelsen man gjerne opplever når man ligger med influensa og høy feber... Den har vi i tide og utide. Helt uten grunn. Plagsomme greier. Vi sliter også med søvnen. I perioder sover vi nesten ikke noe i det hele tatt, og i andre sover i "hele tida". Jeg har f.eks. ingen problemer med å sove både 12 og 15 timer når jeg har en dårlig periode... Og enda må jeg vekkes... Det er også det som gjør at jeg ikke jobber.

Hadde jeg visst om dette da jeg var ungdom og skulle velge meg et yrke, så kunne jeg kanskje fått meg en yrkesfaglig utdannelse innen et felt som jeg kunne fungert i. Jeg ville kanskje vært mer attraktiv i yrkeslivet og fått en jobb jeg kunne jobbet kanskje 50% i. Med fleksibel arbeidstid kanskje?

Vel... Sånn ble det ikke, og det er ingen vits for meg å sitte og tenke på hvordan ting kunne vært. Jeg blir bare frustrert og føler meg unyttig. Bortkasta energi...

Men nå har jeg hvertfall sjansen til å hjelpe mine barn til å få en mindre utfordrende fremtid. :-)

K.J. er grovmotorisk forsinket i utviklingen. Det var egentlig forventet. Han kan ikke så mye, men (som fysioterapeuten sier) kvaliteten på det han faktisk kan er veldig god! Og det er jo supert! :-)

Han kan sitte uten støtte (når han sitter i stolen sin og spiser, sitter på fanget eller i vogna). Han kan rotere rundt sin egen akse når han ligger på magen, han skyver seg bakover (og drar seg framover dersom han får tak i noe som sitter fast) og han går opp i krabbestilling og står der og gynger.

Finmotorisk er han veldig flink, syns vi. Han er veldig opptatt av småtterier som han tar tak i, vrir og vrenger på og utforsker med både fingertupper, synet og hørselen. Hørselen, sier jeg? Ja, hørselen... For alt må jo bankes i noe (gulvet, bordet, hva som helst) for man må jo finne ut åssen lyd sånt lager, må vite ;-)

Dersom han ikke har smokken i munnen, så har han ikke noe stort behov for å finne ut åssen det smaker, og det er jo greit. Selvfølgelig får han ikke tak i farlig små ting uten at vi er der med han og passer på at han ikke spiser det opp. Men alt må utforskes, og så lenge vi passer godt på, så lar vi han også utforske de aller minste tingene. :-)

I dag har det vært nydelig vær, så jeg dro med meg lekegrinda ut på terrassen og parkerte K.J. oppi. Det syntes han var kjekt, ja. Deilig å være litt ute også, men terrassen vår kan være litt flisete, så jeg syntes det var greit med lekegrinda. Dessuten trengte jeg da ikke å være redd for at han skulle dytte seg baklengs utfor kanten på den. :-)

Blid og fornøyd liten tass!

* * *

I dag begynte huseierne oppussinga av M.E. sitt rom! :-D Det har vært sånne deeeeilige rosa farger på veggene i mangfoldige år nå, og det var blitt så fryktelig slitt. Det så ikke noe bra ut i det hele tatt lenger - og da ser jeg bortifra at jeg selv ikke likte de rosa veggene. :-)

Nå blir det lyst og pent! I dag har de skrapa av all den gamle tapeten, pussa veggene og malt listene. Og i morra skal de male taket, gi listene enda et strøk maling og muligens begynne å tapetsere. Vi har satt av hele uka til oppussinga, men det kan meget godt hende at de blir ferdige i god tid før helga, og da kan M.E. og jeg sette på plass saker og ting igjen. Det blir bra!

Og så skal vi få kjørt en gammel speilkommode bort til mamma, og så fort den er ute, så skal jeg lage kjøkkenkrok oppi trappa. Det tror jeg blir artig!

Når M.E. har besøk av sin bestekamerat så pleier de ofte å leke rolleleker, med dukker og kjøkken og i det hele tatt. Med en helt egen kjøkkenkrok tror jeg rolleleken bare kan bli enda bedre :-D

Jeg må også få malt ferdig bordet og stolene til ungene sånn at de kan ha en spiseplass der oppe. :-) Nå som det er så deilig vær, så kan jeg jo kanskje få gjort det på dagtid mens B.A. er på jobb? Ja, jeg bestiller sånn her vær i morra også, så da maler jeg hvis jeg er i form til det! :-D

Lykke!

I dag kjørte ei venninne meg til Biltilsynet i Mysen sånn at jeg skulle få levert inn tapsmeldingen på skiltene og vognkortet. Da hu dama i luka spurte om jeg skulle ha helt nye skilter med annet nummer på, sa jeg at det måtte jeg ha siden mine skilter er på en annen bil for tiden. Jeg spurte hvor lang tid det ville ta før jeg fikk de nye skiltene og hun kunne svare at de kunne jeg få med en gang! Jei! :-D
Og det kosta ikke mer enn kr 100,- for skiltsettet og 40,- for nye rammer. Også jeg som hadde sett for meg flere uker med prøveskilter til kr 250,- pr dag og kr 1200,- for nye, permanente skilter. Men det ville det koste dersom jeg hadde fått inndratt skiltene mine. Jeg blei så ufattelig glad!
Så nå har jeg skilter på bilen min igjen! :-D

Brekket hadde kilt seg fast på høyre bakhjul, så det rulla ikke. Men etter noen runder på felgen med lette, men velplasserte, hammerslag, så løsna det! Heldigvis! Så nå har jeg bilen min igjen!
Jeg "feiret" med å kjøre rett på Esso'n og fylle full tank ;-)

Jeg er så glaaaaad! :-D