Kali- snakker om ting, skaper ting og selger ting

Denne bloggen har fått alvorlig åndenød og må nok få seg en laaaaaang (og muligens evig) hvile. Derfor har jeg laget meg en ny tyteblogg.
Håper du vil besøke den! :)

Om oppsummering.

Den siste drøye måneden har jeg vært en elendig blogger.
Rett og slett, fy på lanken og skammekrok!
Men det er ikke fordi jeg ikke har noe å blogge om. Heller motsatt. Jeg har altfor mye å blogge om. Og hvor begynner jeg da, egentlig? Skal jeg ta en kjempeoppsummering med masse tekst og bilder som ingen gidder å lese? Eller skal jeg spre det utover i mangfoldige, kortere blogginnlegg? Skal jeg droppe 90% og bare blogge om juleforberedelser?

Hva skal jeg gjøre? 

Først tenkte jeg å bare oppsummere med bilder. For bilder sier jo, som kjent, mer enn tusen ord. Og flere gidder å se på bilder framfor å lese seg svimmel og matt. God plan, tenkte jeg.
Men hva sier egentlig bildene for andre enn oss? Oss som var tilstede eller kjenner noen som var tilstede og spredte håp og glede... Bør jeg da oppsummere med bilder og bildetekst? Heller ikke dumt, tenkte jeg.
Jeg tror jeg går for det! Sånn ca. Jeg går for masse bilder, bildetekster og lite tekst utover det. Ja, jeg har bestemt meg.

Da begynner oppsummeringa. Etterpå.
Først må alle bildene en runde gjennom photoshop. Og før jeg kan begynne med det, må jeg pakke inn tre stykk julegaver, hente ett stykk avkom på bussholdeplassen, ta med nevnte avkom på butikken og kjøpe noe mat, huske å ta med meg den håpefulle videre til barnehagen der avkom nummer to oppholder seg, delta på nissefest (med grøt og greier), dra hjem (med begge avkommene trygt parkert i respektive bilstoler), lage middag (som ingen orker fordi alle - unntatt Herr Far i Huset - har spist grøt), se på Månetoppen og så på Pakten sammen med størsteavkommet. Og når begge avkom sover sin søteste søvn - da kan jeg sette meg ned med photoshop. Og blogg. Og oppsummering.

Mon tro om jeg får somla meg til oppsummering i kveld? Eller om det er noe annet som opptar meg? Jo, vent litt... Nattåpent på Vinterbro...
Okei, sånn her blir det! Oppsummering følger. En gang! Snart! Jeg lover :-D

Innlegg nr 100, refleksjoner og snø.

Dette er mitt innlegg nummer ett hundre. Tadaaaaah!
Jeg tenkte det kunne være greit å vite akkurat hva hundre egentlig er for noe, så jeg slang meg innom Wikipedia en tur og kunne da lese bl.a. følgende om 100 (tall) - og endel har jeg plusset på selv også. For moroskyld:

HUNDRE ER:

* det naturlige tallet som kommer etter 99 og før 101

* kvadratet av 10 (10²)

* SI-prefikset for hekto

* summen av kubene av de første fire heltallene; altså 2⁶ + 6² = 100

* atomnummeret til fermium, en aktinid

* kokepunktet til vann (100 grader Celsius)

* antall år i et århundre

* telefonnummeret til politiet i Hellas, India og Israel

* telefonnummeret til ambulanse i Belgia

* en sprintøvelse i friidrett (100-meter)

* ti år mer enn min farfar blir i desember

* søtti år mer enn jeg blir samme dag i desember

* 1 hel innenfor prosentregning (100 %)

* en rosa lapp. Eller to grønne lapper. Eller fem store, messingfarga mynter. Eller ti litt mindre, messingfarga mynter. Eller tjue store, sølvfarga mynter med hull i. Eller hundre mindre, sølvfarga mynter med hull i. Eller plagsomt mange små, kobberfarga mynter uten hull i.

* antallet telys man kan kjøpe på IKEA for kr 10,- den 20. november 2010

* max fartsgrense på motorveier i Norge

* hundre ganger mer enn jeg tar med her nå… 

Kanskje kommer det en oppfølger til denne ved 200 blogginnlegg? Da med dobbelt så mye fakta? :P

Hundre. Her representert ved et fartsgrenseskilt.

Og ved et sånt feiende flott tall, så føler jeg at jeg skal sette litt pris på dere som gidder å lese alt det rare som svirrer rundt i skallen min...
TI GANGER HUNDRE TAKK for at dere gidder! Uten at noen leste, hadde jeg ikke giddi å blogge. Og hadde jeg ikke gidda å blogge, så hadde jeg ikke hatt mitt blogginnlegg nr 100 her og nå. Nemlig.

Denne blogginga har vært et kjærkomment pusterom og avbrekk i en heller kjedelig hverdag. Pusterom og avbrekk fra "ingenting"? Neida... Det skjer alltid noe! Men det er mest på ettermiddagene, kveldene og i helgene. På dagtid har jeg huset for meg selv og disse timene bruker jeg som regel på dere. Høres det stusselig ut? Jeg kan love at det faktisk ikke er så stusselig... Helt sant på tro og ære og med kniver i hjerter og greier. Jeg trives i deres selskap og koser meg med blogglesinga. Selv om jeg kanskje ikke er så flink til å legge igjen kommentarer overalt, så prøver jeg hvertfall å henge med hos en god del av dere. :-)
Takk!

Men bloggen har ikke bare vært et pusterom og et avbrekk. Det har vært gleder, forventning, spenning og faktisk litt innbringende også!
Jeg har siden jeg åpna bloggen (igjen) i mars d.å. fått flere gode tilbud (takk til BonkaRakka-Trine for Sack'n'Seat til en pen pris og til Barbro for fabelaktige navnelapper også til en pen pris) på ting jeg har ønsket meg, og jeg har vunnet ting. Faktisk en god del ting.
Jeg har vunnet:
* undertøy til Minstemann (fra LykkeFryd) 
* VIP-event med LittlestPetShop (fra Pias verden)
* OBH Nordica-kjele (fra Sivs Hus)
* romslig Camp Cirrus-veske (fra Åpent Hus)
* Prosjektveske med garn, oppskrift til pulsvarmere, knapper og sjokolade (fra Ellens Kreative Krok)
* Ekstrapermien, som skal bli en valgfri vare, fra Miriams Hobbykroks Eplabutikk
* Gibort'en til mamma'n min.
Jeg veit at mamma (og jeg) har vært (og er) redd for at noen skal mistenke juks og fanteri i slike sammenhenger, så vi har begge vurdert hvorvidt vi skal delta på hverandres gibort'er og konkurranser... Vi har valgt å delta og satser på at folk faktisk stoler såpass på oss, og at dere fortsetter å bli med når vi har gibort'er og konkurranser. :-)

Jeg har også lært og oppdaget mye i løpet av disse 100 innleggene.
Jeg har:
* oppdaget zinkhus
* oppdaget Green Gate
* gjenopptatt strikking og hekling
* oppdaget Amiguru
* funnet ut at vimpelrekker er i motebildet (Er de det fremdeles?)
* sett utallige versjoner av bambier, elefanter, pinnsvin og fluesopper i både klær og interiør
* funnet ut at ugler også er i motebildet
* sett fantastisk bruk av retrostoffer og -tapeter og -ting
* sett en hel del fantastiske make-overs av både møbler, vegger, trapper, gulver, tak, dører, pyntegjenstander, klær, hår, osv...
* delt gleder (mine og andres)
* delt sorger (Mest andres)
* delt mine frustrasjoner
* latt meg inspirere
* lært at hendene skal være på kvart på tre og ikke ti på to
* mye mer som jeg ikke tar med her og nå...

Og jeg gir meg ikke med 100 innlegg!
Så er dere advart!


Nå snør det.
Maiken spurte i dag hvorfor snøen er hvit og ikke blank siden den er laget av vann.
Noen som veit?
Svar mottas med stor takk! :-)

Jeg googlet snøkrystall-bilder og fant dette. Det er hentet fra bloggen "Der villmarka suser".

Ønsker dere alle en herlig dag! ♥

Om blogging og NAV

Jeg veit ikke hva jeg skal si...
NAV mener at ei ung jente (23 år) blogger for mye til å være ufør. Les hele saken i Dagbladet HER.

Gudrun bruker sin blogg som motivasjon. Hun bruker den til selvhjelp. Til å se det positive i et liv med kroniske plager. Har da NAV rett til å kunne basere avslag på søknader om AAP (Arbeidsavklaringspenger) på bakgrunn av høy bloggaktivitet? 
Ikke bare det, men først fikk hun avslag på bakgrunn av gode karakterer på skolen...!
Er dette nok til at NAV kan blåse en lang marsj i hva leger og spesialister sier i sine uttalelser?

Kvinnen sier til Dagbladet at hun ikke vil skrive en deppeblogg. At hun bruker bloggen sin som sin egen motivasjon og at hun bl.a. har gått ned 25 kg i vekt. Hun føler at hun blir straffet for å finne en metode for selvhjelp. Hun føler seg latterliggjort og tråkket på.
Jeg forstår henne! Veldig godt!


Hva med alle vi som allerede har uførestønader? Må vi slutte å blogge? Slutte å være aktive på ymse forum? Slutte å være på facebook, Twitter, nettby eller andre nettbaserte møteplasser? Må vi slutte med dette i frykt for at NAV-ansatte skal kunne surfe seg inn i bloggene eller profilene våre og mene at vi har altfor høyt aktivitetsnivå til å kunne regnes som uføre og dermed miste stønadene våre? 
I så fall ligger jeg vel litt svett an - og bør vel egentlig kjappe meg med å nappe ut kontakta til PC'en og pælme den så langt ut på jordet som jeg kan få den...


Mange uføre blir raskt isolert i sitt eget hjem uten de samme mulighetene til å møte mennesker ute i Den Virkelige Verden. Man mister kanskje store deler av sin daglige omgangskrets av bekjente og kolleger/studiekamerater. Man har ikke god nok fysisk og/eller psykisk helse til å komme seg ut av huset hver dag, og for ikke å gå helt på veggen så blir man mer aktive på internett. 

Jeg ser på en del av bloggerne i blogglista mi som en slags vennegjeng. Mennesker jeg følger livene til omtrent hver dag.
Og blogglesingen har også hjulpet meg! Hjulpet meg til å ha noe å se fram til. Hjulpet meg til å opprettholde en forholdsvis normal døgnrytme (for jeg setter meg heller ned og leser i noen blogger med en gang jeg kommer tilbake etter å ha kjørt barna på skolen og i barnehagen, i stedet for å gå og legge meg igjen. Selv om jeg er sliten, har vondt og er trøtt...).
Jeg har noe å følge med på.
Noe(n) å snakke om når min mann kommer hjem fra jobb.
Noen å dele mine egne, små hverdagsglimt med.

Gjennom nettaktivitet har jeg også møtt nye mennesker. Herlige mennesker som er blant mine beste venner i dag. Noen av de bor på helt andre kanter av landet. Min eneste mulighet til å kunne holde kontakten med dem er via internett og en og annen telefon.

Som innflytter til en kommune - ja, faktisk et helt fylke - hvor jeg ikke kjente noen, og ikke har noen jobb eller skole å gå til for å bli kjent med mennesker i Den Virkelige Verden, så er det kanskje litt ekstra viktig for meg å pleie vennskapene med de gode vennene jeg har - på de måtene jeg har muligheter til... For jeg har ikke anledning til å kunne reise på besøk til dem i tide og utide... Det blir for langt. Minimum en times kjøring. Og det lar seg ikke kombinere med ungene og jobben til min mann. Så enkelt er det.

Skal jeg da føle meg utrygg på nettet? Utrygg i min egen blogg? Utrygg på facebook? 

Kjør debatt!