Mot normalt?

Ja, det er to ord som kan bety to forskjellige ting. Enten at noe er mot normalt. Altså helt unormalt. Det er vel mest brukt for å beskrive noe unormalt, ja...
Jeg ønsker i dag å bruke det litt motsatt også. At jeg nå skal strebe mer for å komme opp mot det normale.

Sommeren har vært helt mot normal. Ja, unormal.
Først mista vi mamma, og vi hadde såvidt begynt å komme tilbake i en slags tralt. Mer mot normal hverdag. I ferien. Det er jo egentlig ikke mulig.. Men vi klarte det på et vis.
Så kom 22. juli med et brak. Bokstavelig talt. Og det vi hadde bygget opp rundt oss, raste sammen.
Vår niese - som da var hos oss på ferie - mista sin bestevenninne og en klassekamerat på Utøya. Alt handlet om Utøya. Jeg satte meg og min egen sorg "på vent" og prøvde å gi vår niese så mye av meg som mulig.
Det var ikke lett.

Bildet har jeg lån HERFRA

Hele 22. juli var så mot normal som man kan få det i vårt lille, lange land.
Det går ikke av bomber i byene.
Ungdommer blir ikke skutt.
Nyhetene tar ikke over samtlige planlagte TV-programmer.
Men det skjedde i vårt lille, lange land.
Det gikk av en bombe i Oslo.
Ungdommer ble skutt.
Nyhetene gikk non-stop 24 timer i døgnet i mange dager.

Bildet er lån HERFRA

Hva gjør man når man står overfor noe så uvirkelig?
En hel nasjon svarte med å møte hat med kjærlighet. Lage store og små hav av roser i byene. Møte hverandre på en måte som er helt mot normalt norsk...

Hva gjør man når man står hjelpeløs og tafatt overfor en 15-åring i sorg? I sorg over noe så vanvittig ufattelig?
Hva sier man?
Vel... Erfaring har vist at ord faktisk er fattige i slike situasjoner.

For meg - i min sorgprosess hittil - har nærværet av familie og venner vært viktigst. Om de ikke er fysisk tilstede, så har de likevel vært nære fordi jeg bare kan ringe dem. Jeg trenger ikke si noe engang. Bare la de være der. Ta den plassen og tiden jeg trenger for å sørge litt. Eller snakke. Eller ikke snakke. Bare ha en der. Enten på øret eller med armen rundt meg.
Det var det jeg prøvde å gi min niese også... En skulder. To trygge armer. En varsom hånd som kunne tørke vekk tårene hennes.
Likevel følte jeg meg tafatt og hjelpeløs. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles...

Jeg heklet to hjerter til henne.
Hun sa en farge som minte henne om hver av dem, og så heklet jeg hjerter til henne. Store nok til å fylle dem med vatt. Små nok til å holde dem inni hånda.
Hun har dem med seg. Overalt.
Jeg tror hun finner trøst i de små hjertene jeg lagde. At det ble noe håndfast - og mykt - som hun kan holde i hånda når hun trenger det.
Og det ga meg også en god følelse. En følelse over å ha kunnet gjøre noe for henne...

Et par dager før hun skulle reise herfra, sa jeg at hun bare måtte si ifra om det var noe jeg kunne gjøre for henne...
"Ja, tante...? Jeg har tenkt på en ting... Kan du hekle en hest som jeg kan gi til foreldrene til [navnet på bestevenninna]? Hun var veldig glad i hester..."

Hest av plast - laget av Schleich

Vel... Kan jeg hekle en hest?
Jeg sa at jeg kunne prøve, men at jeg aldri hadde gjort det før, og at hun ikke måtte bli skuffa om jeg ikke klarte det.
Men jeg tror fullt og fast at man kan klare hva som helst bare man prøver hardt nok.
Nei, jeg tror ikke at jeg kan flytte et fjell med rein muskelkraft, for selv jeg kjenner mine begrensninger, men jeg tror jeg kan hekle omtrent hva det skal være.
Tålmodigheten, derimot... Den er det verre med. Jeg kan sikkert klare å hekle både sengetepper, duker og gardiner til et helt hus, men vil jeg? Gidder jeg? Trenger jeg det? Nei.
Men nok om det...

Det er strenngt tatt litt mot normalt å hekle hester, føler jeg.
Men alt annet var jo helt mot normalt, så hvorfor ikke sette seg ned med garn i forskjellige brunfarger?
Kunne alt dette unormale få oss tilbake mot det normale igjen?

Jeg hekla en hest.
Bare se!

Hest á la Kali-
Ja, den har litt stort hode i forhold til kroppen,
men hvem ser på anatomi nå lenger?
*skule på diverse Littlest Pet Shop-figurer* ;-P

Men tilbake til det normale...
I sommer har vi altså tømt leiligheten til mamma, malt litt hist og her, sortert ut ting vi skal ha og ikke ha, kjørt hit og dit, solgt leiligheten og ordnet opp i papirene.
Det er ufattelig mye å sette seg inn i og gjøre når man plutselig bare blir slengt inn i en sånn situasjon.

Men vi har klart det. Lillebroren min og jeg. Familien min. Slekta vår. Vennene våre.
Sammen har vi klart det.
Og i løpet av denne uka håper jeg at oppgjøret er klart sånn at vi kan få betalt resten av regninger/gjeld, og da begynne å pense enda mer inn mot normalsporet.
Kanskje vi til og med kan øke sjansen til å få egen bolig snart?

Jeg trenger å komme tilbake til det normale.
Barna mine trenger å komme tilbake til det normale.
Mannen min trenger å komme tilbake til det normale.

Likevel trenger jeg å tviholde litt på mamma'n min også...
Så Grobu-Mimmis blogg forblir slik den er.
Og GROBUtikken kommer jeg til å videreføre... Bare rydde opp litt i den først...
Men jeg føler at jeg nå er på vei tilbake mot normalen igjen.
Jeg håper jeg er det...


Takk!
Takk alle dere som har vært der for meg i disse 3 1/2 månedene.
Takk alle dere som har sendt gode tanker hitover.
Takk alle dere som har hjulpet meg og broren min med det praktiske.
Og takk til dere som fremdeles er her :)

Stillestående

I uken som gikk, mistet jeg mamma. For alltid.
Hun døde brått og uventet fra oss, men vi finner trøst i at det gikk fort og (sannsynligvis) smertefritt.
Dagene har gått altfor fort, samtidig som hele verden står stille for meg.
Det er en trilliard ting å ordne og sette seg inn i, telefoner å ta og svare på, familie å ta vare på, sorg å kjenne på, gi meg selv lov til å le litt innimellom...
Jeg har hatt daglige turer til Lørenskog, og familien min her hjemme har nesten ikke sett meg... I dag har jeg "fri" og er hjemme og prøver å sortere både tanker og papirer...

Mange av dere "kjente" min mor gjennom hennes blogg - Mimmis kreative kosekrok - og jeg vet at hun satte utrolig stor pris på dere alle. Dere beriket hennes hverdag og hun storkoste seg med å lese i bloggene rundt omkring.

Mimmi var nok det mest gavmilde og godhjertede menneskene jeg har kjent, og selv om jeg innimellom kunne bli irritert og utålmodig på henne, så er jeg glad for at vi hadde et kjempegodt forhold.
Vi snakket sammen minst en gang i uka - som regel mye oftere. Hun gledet seg stort og var stolt over at jeg hadde begynt med hekling jeg også - for sånt håndarbeide har liksom alltid vært bare hennes område.
Jeg kommer til å fortsette med håndarbeidet mitt - og kanskje jeg etterhvert også gjør ferdig noen av de mange prosjektene Mimmi hadde gående...?

Hun elsket sine barnebarn over alt på denne jord, og hun hadde stjerner i øynene og sprudlende stemme når hun snakket om eller med dem.
Det var gjensidig! Mine barn elsket sin Mimmi - like mye som hun elsket dem. ♥

Minstemann forstår ikke hva som har skjedd. Han kjenner på stemninga i rommet og ser at vi er triste, men han hjelper oss å glemme det vonde mange ganger i løpet av dagen, når han tar oss med på tur inn i hans egen fantastiske lekeverden. ♥

Frøkna har det tyngre. De første dagene var ganske tunge - særlig på kvelden da hun hadde lagt seg og fikk tid til å tenke og kjenne etter. Men både hun og vi har vært flinke til å snakke masse med henne, gi henne rom til å undre og spørre (og vi har prøvd å svare på alle mulige slags spørsmål - med mer eller mindre kreative utveier innimellom... Hva svarer man f.eks. på "Hvordan kan Mimmi finne Bianca (katten til Mimmi) i Himmelen når alle sjelene er usynlige?" og "hvor stort er uendelig" og ... Ja, dere skjønner tegninga...) og hun har selv sagt at hun vil gå på skolen igjen i morgen. Heldigvis er hun flink til å kjenne på følelsene når de er der, spørre med en gang hun lurer, osv... Akkurat nå leker hun og Tassen med Duplo, og hun er "et sorgløst barn" på 7 år igjen. Og jeg syns det er godt at hun lar seg selv føle på alle følelsene sine!

I morgen skal jeg på møte med begravelsesbyrået.
Jeg føler meg så liten - og samtidig altfor voksen.
Jeg vil ikke! Jeg har ikke lyst til å måtte være den som tar avgjørelser. Den som må ta seg av det praktiske. Den som må følge mamma'n sin til graven allerede. Jeg er bare 30 år! Jeg burde vært 30 år eldre. Minst!

I morgen kveld kommer også lillebroren min tilbake. Han bor i Bergen, og har ikke de aller største mulighetene til å bare sette seg i bilen og "bare kjøre bortom en tur".
Men jeg er glad vi er to nå!

Jeg veit ikke når jeg kommer til å skrive noe her igjen. Men jeg kommer tilbake.
Jeg har også skrevet inn i Mimmis egen blogg, og den bloggen kommer jeg til å bli værende. Til ære og minne om Mimmi. Et sted der jeg kan gå inn og lese. Et sted andre kan gå inn og lese. Et sted jeg kan skrive og kanskje legge inn bilder etterhvert... Et sted mine barn kan gå innom og "være med Mimmi" en liten stund...
Hva som skjer med GROBUtikken er jeg ikke helt sikker på enda. Men jeg regner med at den blir som den er en god stund til den også... 

Mamma, jeg savner deg så veldig! 

Det siste bildet som ble tatt av mamma
Her leker Frøkna med Mimmi'n sin - og de er så glade og lykkelige begge to!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Mamma

Jeg er heldig som har flere mor'er. Jeg har en fantastisk mormor og en herlig svigermor - og ikke minst en super mamma! Min helt egen mor (som jeg deler med min lillebror ;)).
Jeg er nok ikke alltid så flink til å vise og fortelle henne hvor verdifull hun er...
Men jeg fant et fint dikt som jeg har lyst til å gi henne... Fordi hun fortjener noen fine ord. Både på morsdager og alle andre dager.

EN MOR...

En mor er med fra starten
som kilden til ditt liv.

Med kjærighetsfullt blikk,
hun følger med hvert skritt.

Siden livets første måltid
har hun tilbudt deg å smake,
hun gir deg av sin omsorg
uten krav om noe tilbake.

Hun tas så lett for gitt
som lindring av besvær,
men sjelden blir hun takket
og sett for den hun er.

I alle livets faser
forblir hun dog den samme:

Din aldeles unike
og høyt elskede mamma!

Bilde tyvlånt fra Grobu-Mimmis egen blogg
Håper det er greit, mamma!
(Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse...)

Jeg håper du har hatt en fin dag, mamma!
Det har jeg :-)

I morgen kveld vil jeg vise dere hva jeg har fått av mine fabelaktige og vakre barn ♥

Om organisering. Og om omorganisering...

Før helga fikk jeg meg nytt skrivebord. Tidligere har jeg hatt 3 små IKEA-skrivebord stående ved siden av hverandre innerst i stua. Det innerste skrivebordet ble aldri brukt til annet enn å ha ting oppå. Det midterste skrivebordet var det jeg oppholder meg foran. Altså mitt PC-bord. Og det ytterste er Frøkna sitt. Der har hun sin laptop og det er der hun (innimellom) sitter og tegner og koser seg med en eller annen formingsaktivitet. Og foran de to sistnevnte skrivebordene er et stort vindu som vi kan sitte og kikke ut på skog, åker og tidvis ett og annet villt dyr. Ikke løver og antiloper, akkurat, men vi har sett både elg, rådyr, rev, tiur, småfugl og jeg har til og med sett enten falk eller hauk. Vanskelig å se på denne avstanden. Ja, også har vi sett skjære og kråke, hakkespett og trost. (Og andre fugler, som er tidligere nevnt som "småfugl".)
Ja, også mus. Men de var ikke utenfor vinduet. De var nede i kjelleren. Men de kom nok inn gjennom kjellervinduet - og det er rett under dette vinduet, så... Da tells det vel...? Litt....?
Heldigvis er det et par vintre siden vi hadde mus på besøk sist, men det var ikke særlig artig. Jeg er glad jeg har sluppet flere visitter... Mus er søte ute i naturen - ikke inne i mitt hus. Basta!

Vi ser også traktorer omtrent hele året. På våren er traktorene ute og sår. Og utover våren og sommeren er traktorene ute og sprøyter. Og på høsten er det selvfølgelig innhøsting av korn og pløying av åkrene. Da får traktorene selskap av skurtreskeren. Og så kommer snøen, og da er det ikke mye åkeraktivitet, men da får traktorene kjøre tur til skogen for å hente trær. For bonden har skog og dermed også egen ved. Og store, sterke traktorer som kan trekke tømmer opp til gården hvor den sages opp. Så joda... Traktorer ser vi året rundt - til Tassens begeistring ;-)

Men det var jo ikke det jeg skulle skrive om egentlig...
Før helga fikk jeg altså nytt skrivebord. Jeg byttet det ene lille skrivebordet mitt med et hjørneskrivebord med justerbar høyde (også dette fra IKEA). Så da måtte halve stua omorganiseres og jeg satte igang med organisering av stæsj. Ting. Skrot. Rot. Kjekt-å-ha-saker. Og tegninger. Millioner av tegninger av vår lille kunstnerspire.

Planen er å ha hjørneskrivebordet som sybord. Et sted jeg kan ha symaskinen stående framme hele tiden uten å måtte tenke på at jeg opptar halve spisestua til min gode, gamle Singer.
Men jeg har ikke fått symaskinen opp på dette bordet enda. Fordi det er rotete der.

Jeg omorganiserer! Og organiserer. Og rydder. Og kaster! Også får jeg putta papirer inn i permer, og permene blir merket med Dymo-strips. Punch-Dymo. Jeg elsker den! Dymo er gøy! 
Vel... Det var også en parantes... Greia er den at nå som jeg har begynt å rydde, så finner jeg ting jeg ikke lenger har bruk for, men som noen der ute kanskje kan tenkes å trenge. Da havner det nok i GROBUtikken snart!
Og så har jeg jo som sagt planer om å få sving på gasspedalen til Singer'n, så da blir det kanskje laget ett og annet rart - som kan tenkes å havne i nettopp nevnte GROBUtikk.
Jeg har hvertfall mange ideer og tanker som Herr Far i Huset rister ofte og oppgitt på hodet over. Men det bryr jeg meg ikke stort om :-P

Men det er ikke bare her hjemme det er snakk om omorganisering.
Min mor er i full sving med å omorganisere hjemme hos seg, og hun har funnet flere ting hun ikke syns kommer til sin rett hos henne. Ting som tar opp skapplass i hennes hjem, men som kan være en skatt - som får stå framme - hos noen andre. Det er ting til kjøkkenet og det er ting som kan stå til pynt. Det er bøker og det er hobbymateriell.
Hun har også satt igang Barbieklærproduksjonen, og noen plagg ligger allerede i GROBUtikken. Flere kommer etterhvert (når hånda hennes bare er i orden igjen).

Men ikke nok med det! Mamma har også en ny gibort på gang! Spurt det forteste du kan inn til henne og trekk noen lodd :-D Finfine premier som passer til både liten og stor :-)

Mimmi og Kali- selger saker og ting

Ja, folkens! Da har jeg og mutter'n - også kjent som Grobu-Mimmi - starta opp bloggbutikk. Her kommer vi til å selge saker og ting av ymse slag. Både ting vi har laget selv og ting vi ikke lenger har bruk for.
Mimmi har allerede lagt inn noe småtteri, men jeg har ikke kommet meg helt igang enda... Kali-kroppen og Fru Vinter er ikke bestevenner, seh...
Men tilbake til saken...! Mimmi har nå lagt ut noen Barbieklær som hun har strikket selv, og litt snacks til kjøkkenet. Så løp det forteste du klarer inn i GROBUtikken og se om det er noe der du liker ;-)

Og jeg lover! Det kommer snart no' småtteri fra meg også ;-) Må bare komme igang først!