Nyåpning av bloggen

Ja, da var det på'n igjen... Så får vi se hvor lenge jeg klarer å følge opp denne bloggen - denne gangen ;-)
Jeg veit ikke helt hva den skal handle om. Tror ikke den kommer til å få noe tema. Kanskje den blir et brølerom for mine frustrasjoner, et rom hvor jeg kan dele mine store gleder, et sted hvor jeg kan skryte uhemmet av barna mine, rett og slett MIN verden... Min hverdag. Mitt liv...

Det er ikke alltid så lett å være kronisk syk. Men det er nesten verre å være pårørende! Og jeg tør ikke tenke på hvordan M.E. og K.J. har (og vil få) det med to kronisk syke foreldre. Jeg håper bare at vi klarer å la dem være barn mens de er barn og ikke pålegge dem for stort ansvar. Selvfølgelig skal de ha ansvar, men de skal ikke ha mer enn de trenger. For først og fremst er de barn. Og seg selv! Ikke små voksne som skal trenge å bekymre seg eller noe sånt.
Ja, de to eldste er jo også pårørende, men de er her så sjelden så de ser ikke alltid åssen ting egentlig er. Men jeg veit nok at hvertfall eldstejenta tenker mye på pappas sykdom...

Våre dager er både forutsigbare og uforutsigbare. Vi er som regel flinke til å energiøkonomisere og planlegge god tid i forveien, men vi er samtidig åpne for spontanitet og impulsivitet. Og vi er også flinke til å ikke-planlegge. Men, det skal være sagt... Vi er også veldig flinke til å ta oss vann over hodet fordi vi har så lyst til å gjøre mer enn vi egentlig orker og bør gjøre. Men ofte er det virkelig verdt det!

Samtidig som vi har hver våre sykdommer, er vi altså hverandres pårørende. Det er nok en god styrke i det, men også en stor svakhet. Rent økonomisk er det helt på trynet at vi i det hele tatt tenkte tanken på å bli sammen... Men hvem tenker på det når man faller for noen?
Men forståelsen oss imellom er ganske unik. Jeg vil selvfølgelig aldri skjønne fullt ut åssen det er å ha MS. Jeg skjønner ikke sykdommen. Jeg er ikke alltid forståelsesfull når B.A. sier at han ikke orker. For jeg har ikke kjent det på min egen kropp. Men jeg kan likevel sette meg inn i hvordan det er når kroppen motarbeider ønsker og planer.
Ja, jeg blir lei meg når jeg har gledet meg til noe - også går det i vasken fordi han ikke orker den dagen. Ja, jeg blir skuffa når han ikke har lyst til å gå en tur sammen med meg - når jeg orker å gå tur. Ja, jeg blir frustrert over at han blir så ufattelig sliten etter jobben - for jeg skulle så inderlig ønske at han ikke hadde vondt. Ikke ble sliten. Ikke hadde fatigue. Men jeg ser også at han blir lei seg og skuffa og frustrert selv... Og jeg skjuler ikke alltid at jeg blir lei meg og skuffa og frustrert heller. Og da blir han enda mer lei seg og skuffa og frustrert selv. Og det går selvfølgelig begge veier.

Det er nok mye derfor at M.E. stort sett aldri blir forberedt på aktiviteter før dagen før eller samme dagen. En sjelden gang forteller vi om planer lenger tid i forveien. Men da er det gjerne større ting som skal skje. At vi skal reise bort, at Andreas og Marte kommer og at vi da skal et eller annet den og den dagen, når hun skal i eller ha bursdagsselskap, osv... Det pleier hun å få vite om i god tid, sånn at hun kan glede seg til ting litt lenger enn bare et par timer :-P
Vi har bevisst valgt å ikke la henne få de største forventningene, for hun er et barn. Og når man da ikke kan gi barnet det som det ønsker og har gledet seg til, da blir skuffelsen så vanvittig mye større enn hos voksne.

Hvorfor er det egentlig sånn? At barn og unge har så mye sterkere følelser enn det voksne har? Er det noe som går over når vi runder 20?

Jeg tenkte på ungdomsforelskelser her om dagen. Det er virkelig stormende følelser, det! Alt er så mye større og sterkere! Mer svimlende og intenst!
Min stesønn er 15 år, og har nå vært sammen med ei jente i noen måneder. Og de er fremdeles veldig, veldig forelska i hverandre, sommerfuglene er fremdeles i magen når de treffer hverandre igjen etter at de har vært fra hverandre i kortere eller lengere tid, og de snakker sammen mange ganger i løpet av dagen på både msn, facebook og telefon. Det er så utrolig koselig! :-)
Men samtidig blir nederlaget så utrolig mye større også når man er i Den Rette Alderen! Jeg husker selv da jeg var stormforelska i en gutt som ikke visste at jeg eksisterte engang. Jeg kunne sveve eviglenge på at han hadde vært i samme rom som meg, og kanskje sendt meg et blikk i forbifarten, men når jeg innså at vi aldri kom til å bli kjærester, så ble jeg så ufattelig lei meg. Det føltes som om jeg skulle sprekke av sorg. At hjertet mitt ble knust i krystallsmå biter og at såret i sjela aldri ville gro. Helt til neste forelskelse en uke eller to senere... ;-)
På en måte savner jeg akkurat de overdimensjonerte gode følelsene jeg hadde da jeg var tenåring. Men jeg vil absolutt ikke bytte dem bort i den trygge, bunnsolide, gode følelsen jeg har nå med B.A.. Jeg mister ikke pusten lenger. Jeg har ikke like mange sommerfugler i magen lenger. Men jeg er trygg! Jeg har det veldig, veldig godt.

Men... Hvor er jeg om 5 år? Om 10 år?
Det har jo ikke blitt noe av meg. Selv om jeg har Verdens Viktigste Jobb, så har jeg ingen utdannelse. Ingen jobb. Ingen utsikter til jobb med det første heller forsåvidt. Men jeg er MAMMA! Jeg elsker å være mamma... Og det er ikke alltid lett. Faktisk er det ikke lett i det hele tatt. Men det er så ufattelig givende. Og godt! Jeg elsker de ungene, og ville ikke bytta bort livet mitt med noen! Ikke for alt i hele verden!
Selvfølgelig kunne jeg ønske at vi var friske, hadde solid økonomi, kunne gi barna våre hele verden om vi ville, kunne leve et skikkelig A4-liv. Eller... Jeg tror egentlig ikke jeg hadde passet i et A4-liv.

Jeg har det bra som jeg har det! :-D