Millionærpinne og pensjonister

Millionærpinne?
Vel... Det er selvfølgelig Knerten jeg snakker om.
Hvem ellers? Finnes det andre pinner som er millionær? Jeg kjenner ingen.

Men vi skal selvfølgelig spe enda mer på kontoen til den nevnte pinnen. Vi (les: Snuppsi) er allerede eiere av "Knerten"-figur (x2), "Karoline"-figur, "Knerten gifter seg" til Nintendo DS oooooog "Knerten" og "Knerten gifter seg" på DVD. Og i kveld går turen til kinosalen for å se "Knerten i knipe". Bare Snuppsi og jeg. :) Det blir nok koselig!

Jeg ble ikke særlig imponert da jeg skulle bestille billettene via Filmweb, da.
Som uføretrygdet har jeg ikke særlig god råd.
Og trygda mennesker får ofte lov til å betale mindre enn "voksne" - som på f.eks. tog og buss. I Bergen får man man til og med ha med seg en person gratis på kino i ukedagene når man har honnørkort.

Men ikke på Ski kino.
Skal man se "Knerten i knipe" i kveld, så møter man følgende priser:
Barn: Kr 65,-
Voksen: Kr 65,-

Honnør: Kr 75,-

Søttifem? Hvorfor i alle dager skal honnører betale mer??
Jeg trykka selvfølgelig på voksen, og betalte en tier mindre for min kinobillett...


Men det er forskjellsbehandling blant honnørene også.
F.eks. får ikke jeg pensjonistpris på klipp hos frisøren. Frisøren som reklamerer med pensjonistpriser på klipp, permanent og farging. Neida... For det gjelder bare alderspensjonister og ikke uførepensjonister.
Jeg har spurt hos frisøren hvorfor det er sånn, og de svarte: "Alderspensjonister har jo så dårlig råd".

Nyfriserte alderspensjonister?

Da lurer jeg meg på...
Alderspensjonister har som regel (langt ifra alle, selvfølgelig!) hatt et helt voksenliv til å opparbeide seg en forholdsvis god alderspensjon.
Hva med unge uføre, som ikke har hatt sjansen til å opparbeide pensjonen sin?
Unge uføre som gjerne også har små barn og er i etableringsfasen? 

Har unge uføre bedre råd enn alderspensjonister?
Hvordan vil det da gå med meg når jeg bikker 67 år?
Jeg liker jo verken knekkebrød eller vassgraut...


Nå skal jeg egentlig ikke klage så veldig.
Jeg har en grei pensjon. Og den er fast. Sikrere inntekt kan man vel egentlig ikke få, sånn som jeg ser det. For jeg kan ikke "få sparken" fra uføretrygda (så sant jeg ikke svindler NAV, da...).


Jeg lever ikke på gata.
Jeg lever ikke på sosialstønad.
Jeg lever ikke på minstepensjon.
Jeg lever ikke på dagpenger.
Jeg lever ikke på sultegrensen.
Jeg trenger ikke gå på slumstasjoner eller fattighus for å få klær, utstyr og mat til barna mine.

Jeg har det godt.

Og det er jeg takknemlig for.
Så jeg klager egentlig ikke.
Jeg bare påpeker forskjellen...!


Så i kveld skal jeg ta med meg min favorittdatter på kino og se den tredje filmen om vår favorittpinne.
En pinne med millioner av kroner i banken.
Jeg gleder meg!

Har du sett Knertenfilmene? 

Mot normalt?

Ja, det er to ord som kan bety to forskjellige ting. Enten at noe er mot normalt. Altså helt unormalt. Det er vel mest brukt for å beskrive noe unormalt, ja...
Jeg ønsker i dag å bruke det litt motsatt også. At jeg nå skal strebe mer for å komme opp mot det normale.

Sommeren har vært helt mot normal. Ja, unormal.
Først mista vi mamma, og vi hadde såvidt begynt å komme tilbake i en slags tralt. Mer mot normal hverdag. I ferien. Det er jo egentlig ikke mulig.. Men vi klarte det på et vis.
Så kom 22. juli med et brak. Bokstavelig talt. Og det vi hadde bygget opp rundt oss, raste sammen.
Vår niese - som da var hos oss på ferie - mista sin bestevenninne og en klassekamerat på Utøya. Alt handlet om Utøya. Jeg satte meg og min egen sorg "på vent" og prøvde å gi vår niese så mye av meg som mulig.
Det var ikke lett.

Bildet har jeg lån HERFRA

Hele 22. juli var så mot normal som man kan få det i vårt lille, lange land.
Det går ikke av bomber i byene.
Ungdommer blir ikke skutt.
Nyhetene tar ikke over samtlige planlagte TV-programmer.
Men det skjedde i vårt lille, lange land.
Det gikk av en bombe i Oslo.
Ungdommer ble skutt.
Nyhetene gikk non-stop 24 timer i døgnet i mange dager.

Bildet er lån HERFRA

Hva gjør man når man står overfor noe så uvirkelig?
En hel nasjon svarte med å møte hat med kjærlighet. Lage store og små hav av roser i byene. Møte hverandre på en måte som er helt mot normalt norsk...

Hva gjør man når man står hjelpeløs og tafatt overfor en 15-åring i sorg? I sorg over noe så vanvittig ufattelig?
Hva sier man?
Vel... Erfaring har vist at ord faktisk er fattige i slike situasjoner.

For meg - i min sorgprosess hittil - har nærværet av familie og venner vært viktigst. Om de ikke er fysisk tilstede, så har de likevel vært nære fordi jeg bare kan ringe dem. Jeg trenger ikke si noe engang. Bare la de være der. Ta den plassen og tiden jeg trenger for å sørge litt. Eller snakke. Eller ikke snakke. Bare ha en der. Enten på øret eller med armen rundt meg.
Det var det jeg prøvde å gi min niese også... En skulder. To trygge armer. En varsom hånd som kunne tørke vekk tårene hennes.
Likevel følte jeg meg tafatt og hjelpeløs. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles...

Jeg heklet to hjerter til henne.
Hun sa en farge som minte henne om hver av dem, og så heklet jeg hjerter til henne. Store nok til å fylle dem med vatt. Små nok til å holde dem inni hånda.
Hun har dem med seg. Overalt.
Jeg tror hun finner trøst i de små hjertene jeg lagde. At det ble noe håndfast - og mykt - som hun kan holde i hånda når hun trenger det.
Og det ga meg også en god følelse. En følelse over å ha kunnet gjøre noe for henne...

Et par dager før hun skulle reise herfra, sa jeg at hun bare måtte si ifra om det var noe jeg kunne gjøre for henne...
"Ja, tante...? Jeg har tenkt på en ting... Kan du hekle en hest som jeg kan gi til foreldrene til [navnet på bestevenninna]? Hun var veldig glad i hester..."

Hest av plast - laget av Schleich

Vel... Kan jeg hekle en hest?
Jeg sa at jeg kunne prøve, men at jeg aldri hadde gjort det før, og at hun ikke måtte bli skuffa om jeg ikke klarte det.
Men jeg tror fullt og fast at man kan klare hva som helst bare man prøver hardt nok.
Nei, jeg tror ikke at jeg kan flytte et fjell med rein muskelkraft, for selv jeg kjenner mine begrensninger, men jeg tror jeg kan hekle omtrent hva det skal være.
Tålmodigheten, derimot... Den er det verre med. Jeg kan sikkert klare å hekle både sengetepper, duker og gardiner til et helt hus, men vil jeg? Gidder jeg? Trenger jeg det? Nei.
Men nok om det...

Det er strenngt tatt litt mot normalt å hekle hester, føler jeg.
Men alt annet var jo helt mot normalt, så hvorfor ikke sette seg ned med garn i forskjellige brunfarger?
Kunne alt dette unormale få oss tilbake mot det normale igjen?

Jeg hekla en hest.
Bare se!

Hest á la Kali-
Ja, den har litt stort hode i forhold til kroppen,
men hvem ser på anatomi nå lenger?
*skule på diverse Littlest Pet Shop-figurer* ;-P

Men tilbake til det normale...
I sommer har vi altså tømt leiligheten til mamma, malt litt hist og her, sortert ut ting vi skal ha og ikke ha, kjørt hit og dit, solgt leiligheten og ordnet opp i papirene.
Det er ufattelig mye å sette seg inn i og gjøre når man plutselig bare blir slengt inn i en sånn situasjon.

Men vi har klart det. Lillebroren min og jeg. Familien min. Slekta vår. Vennene våre.
Sammen har vi klart det.
Og i løpet av denne uka håper jeg at oppgjøret er klart sånn at vi kan få betalt resten av regninger/gjeld, og da begynne å pense enda mer inn mot normalsporet.
Kanskje vi til og med kan øke sjansen til å få egen bolig snart?

Jeg trenger å komme tilbake til det normale.
Barna mine trenger å komme tilbake til det normale.
Mannen min trenger å komme tilbake til det normale.

Likevel trenger jeg å tviholde litt på mamma'n min også...
Så Grobu-Mimmis blogg forblir slik den er.
Og GROBUtikken kommer jeg til å videreføre... Bare rydde opp litt i den først...
Men jeg føler at jeg nå er på vei tilbake mot normalen igjen.
Jeg håper jeg er det...


Takk!
Takk alle dere som har vært der for meg i disse 3 1/2 månedene.
Takk alle dere som har sendt gode tanker hitover.
Takk alle dere som har hjulpet meg og broren min med det praktiske.
Og takk til dere som fremdeles er her :)

Stillestående

I uken som gikk, mistet jeg mamma. For alltid.
Hun døde brått og uventet fra oss, men vi finner trøst i at det gikk fort og (sannsynligvis) smertefritt.
Dagene har gått altfor fort, samtidig som hele verden står stille for meg.
Det er en trilliard ting å ordne og sette seg inn i, telefoner å ta og svare på, familie å ta vare på, sorg å kjenne på, gi meg selv lov til å le litt innimellom...
Jeg har hatt daglige turer til Lørenskog, og familien min her hjemme har nesten ikke sett meg... I dag har jeg "fri" og er hjemme og prøver å sortere både tanker og papirer...

Mange av dere "kjente" min mor gjennom hennes blogg - Mimmis kreative kosekrok - og jeg vet at hun satte utrolig stor pris på dere alle. Dere beriket hennes hverdag og hun storkoste seg med å lese i bloggene rundt omkring.

Mimmi var nok det mest gavmilde og godhjertede menneskene jeg har kjent, og selv om jeg innimellom kunne bli irritert og utålmodig på henne, så er jeg glad for at vi hadde et kjempegodt forhold.
Vi snakket sammen minst en gang i uka - som regel mye oftere. Hun gledet seg stort og var stolt over at jeg hadde begynt med hekling jeg også - for sånt håndarbeide har liksom alltid vært bare hennes område.
Jeg kommer til å fortsette med håndarbeidet mitt - og kanskje jeg etterhvert også gjør ferdig noen av de mange prosjektene Mimmi hadde gående...?

Hun elsket sine barnebarn over alt på denne jord, og hun hadde stjerner i øynene og sprudlende stemme når hun snakket om eller med dem.
Det var gjensidig! Mine barn elsket sin Mimmi - like mye som hun elsket dem. ♥

Minstemann forstår ikke hva som har skjedd. Han kjenner på stemninga i rommet og ser at vi er triste, men han hjelper oss å glemme det vonde mange ganger i løpet av dagen, når han tar oss med på tur inn i hans egen fantastiske lekeverden. ♥

Frøkna har det tyngre. De første dagene var ganske tunge - særlig på kvelden da hun hadde lagt seg og fikk tid til å tenke og kjenne etter. Men både hun og vi har vært flinke til å snakke masse med henne, gi henne rom til å undre og spørre (og vi har prøvd å svare på alle mulige slags spørsmål - med mer eller mindre kreative utveier innimellom... Hva svarer man f.eks. på "Hvordan kan Mimmi finne Bianca (katten til Mimmi) i Himmelen når alle sjelene er usynlige?" og "hvor stort er uendelig" og ... Ja, dere skjønner tegninga...) og hun har selv sagt at hun vil gå på skolen igjen i morgen. Heldigvis er hun flink til å kjenne på følelsene når de er der, spørre med en gang hun lurer, osv... Akkurat nå leker hun og Tassen med Duplo, og hun er "et sorgløst barn" på 7 år igjen. Og jeg syns det er godt at hun lar seg selv føle på alle følelsene sine!

I morgen skal jeg på møte med begravelsesbyrået.
Jeg føler meg så liten - og samtidig altfor voksen.
Jeg vil ikke! Jeg har ikke lyst til å måtte være den som tar avgjørelser. Den som må ta seg av det praktiske. Den som må følge mamma'n sin til graven allerede. Jeg er bare 30 år! Jeg burde vært 30 år eldre. Minst!

I morgen kveld kommer også lillebroren min tilbake. Han bor i Bergen, og har ikke de aller største mulighetene til å bare sette seg i bilen og "bare kjøre bortom en tur".
Men jeg er glad vi er to nå!

Jeg veit ikke når jeg kommer til å skrive noe her igjen. Men jeg kommer tilbake.
Jeg har også skrevet inn i Mimmis egen blogg, og den bloggen kommer jeg til å bli værende. Til ære og minne om Mimmi. Et sted der jeg kan gå inn og lese. Et sted andre kan gå inn og lese. Et sted jeg kan skrive og kanskje legge inn bilder etterhvert... Et sted mine barn kan gå innom og "være med Mimmi" en liten stund...
Hva som skjer med GROBUtikken er jeg ikke helt sikker på enda. Men jeg regner med at den blir som den er en god stund til den også... 

Mamma, jeg savner deg så veldig! 

Det siste bildet som ble tatt av mamma
Her leker Frøkna med Mimmi'n sin - og de er så glade og lykkelige begge to!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Nye varer i GROBUtikken

Uglelue - Kr 350,-

Uglelue - Kr 350,-

Piratrangle - Kr 120,-

Vognteppe - Kr 495,-

Pynteegg - Kr 65,-

Pynteegg - Kr 75,-

Høne - Kr 100,-

Spurt inn i GROBUtikken og se flere varer :-D

The first cut

...is the deepest?
Vel... Det var ikke dypt. Men det var utfordrende.



I går kveld tok Herr Far i Huset hårklippemaskinen i egne hender, og klippa det verste/lengste håret til Tassen. Litt finklipping gjenstår, men vi satser på at det blir tatt i kveld :)


Jeg syns han ble så fin, jeg :D



Tenk at han ikke har blitt klippet på ett år og 51 uker... ;)
Det var på tide...!
Så nå vil han være sveisen og kul på bursdagen sin om en liten uke :D

Hvor gammel var din håpefulle da han/hun fikk sin første hårklipp?



Ha en hårfin dag!

- Postet via BlogPress fra iPhone