"Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet!"

søndag 30. oktober 2011

Halloween. Hva mener vi egentlig om denne nye "tradisjonen"?

Jeg liker tradisjoner, skikker og merkedager.
Jeg er faktisk ganske glad i dem.
Jeg tør også å lage nye tradisjoner som passer for oss.
Men jeg veit å styre min begeistring over tradisjoner som ikke er våre tradisjoner.

Snuppa lagde kort til påskeharen i 2010,
og påskeharen la igjen sjokoladeegg til
snuppa som takk for kortet :-)
Ta f.eks. påsken...
Jeg har aldri vært ivrig med påskepynten. Hos oss henger barnas påskepynt som de har laget i barnehagen/på skolen oppe hele året, den.
I den ene gardinstanga i stua har jeg snuppas to-eller-tre år gamle egg hengende. Helt ytterst, så jeg kan i utgangspunktet gjemme det bak gardina hvis jeg vil.
I vinduet oppe i trappa henger fastelavensriset hun lagde da hun var 2 år.
I vinduet nede i gangen henger en papirfugl med pålimte silkepapirkrøller på kroppen og fargerike fjær til hale.
Jeg syns de er søte, så de får stå framme hele året. De gjør ikke stort vesen av seg heller...

Men vi har eggjakt (rebus/skattejakt) hvor man må gjøre oppgaver underveis for å komme fram til et løsningsord på hvor man skal leite etter påskeegget. Og når vi er i Bergen og feirer påske med svigers, så spiser vi pinnekjøtt en av dagene. Pinnekjøtt er godt!
Men noe mer enn det, gjør vi ikke utav det.
Jo forresten, barna går i kirken. Lilletassen går i kirka med barnehagen (påskevandring) hvor de dramatiserer hva som skjedde i påska. Snuppa går i kirka med skolen, og de også dramatiserer påskebudskapet.
Og vi voksne veit å kose oss med påskekrim og bøker og nøtter (ikke nødvendigvis av det spiselige slaget) og kryssord :-)

Bildet av et stort, fint St.Hansbål har jeg tyvlånt herfra
Og så har vi St.Hans.
Da jeg var liten markerte vi St.Hansaften. Enten var vi på Bygdøy og så på bålet og det var no konserter og greier.
Eller vi var hjemme og feira sammen med borettslaget. Da møttes vi ute på plassen og fyra opp tønnegriller og spiste deilig mat vi selv hadde med, delte litt på tilbehør, barna lekte og de voksne skravla og holdt det gående litt lenger enn barna fikk lov til ;)
St.Hans '94 dro man også TV ut på plassen, for da var det fotballkamp. Storkamp. Norge-Brasil i VM (USA). Det var kult. Selv om jeg ikke er noen utpreget fotballfan, så var det morsomt!
Hele stemningen, liksom.
Men etter at jeg ble ungdom og heller ville være med vennene mine på St.Hansaften, så har vi ikke gjort noe stort utav denne dagen heller.
Jo, ett år... Da snuppa var 2... Da var vi i Loddefjord og feira, men det var egentlig mest at vi var med noen andre venner og deres barn.
For meg er ikke St.Hans en merkedag som trengs å markeres lenger...

Så er det jula, da...
Adventspynten kommer opp til første søndag i advent. Med pakkekalendere og lysestaker. Og julegardiner blir hengt opp. Og en og annen lilla duk. Stjerner blir hengt i vinduene og krans blir hengt på ytterdøra.
Utover det kommer det ikke fram noe særlig julepynt før etter 12. desember. Bursdagen min vil jeg ha litt utenom jula ;-)

Vi har julegrøt med mandel lille julaften.
Da jeg vokste opp, hadde vi julegrøt på julaften. Helt til jeg ble litt eldre. Da ble det slutt på grøt og mandel og greier. Egentlig ganske trist. Og så begynte jeg å jobbe, og da jobba jeg ofte på julaften også. På kjøpesenter, så jeg var jo hjemme i 14-tida.
Da jeg flytta hjemmefra starta jeg min egen tradisjon på julegrøten. Den skulle da inntas på lille julaften, gjerne sammen med venner. Det ble også den dagen vi utveksla julegavene.
Vi har fremdeles julegrøt lille julaften. Denne tradisjonen har jeg tatt med meg videre.
Men nå er det min far og stemor som pleier å komme og spise julegrøten med oss når vi er hjemme i jula - og det er også alltid min far som får den derre mandelen. Og snuppa. For av en eller annen grunn, så mister alltid Mandelnissen to mandler nedi kjelen, men oppdager heldigvis feilen og legger igjen to pakker også. Ja, for det er en helt egen nisse som har jobben med å reise rundt og putte mandler i grøtkjelene.
Etter at grøten er inntatt, skal juletreet monteres (jeg er allergisk mot ekte juletre, så vi har tre som må monteres), lyssettes og pyntes. Og aller sist skal stjerna settes på toppen.
Og så måååå jeg selvfølgelig se på "Grevinnen og Hovmesteren" på "Kvelden før kvelden" på NRK.

Julaften er jo Den Store Dagen. Da skal vi loffe rundt i pysjen leeeeeenge. Vi skal se på tegnefilmer, Tre nøtter for Askepott, Reisen til Julestjernen, mer tegnefilmer - og får vi tid, så ser vi gjerne på enda flere tegnefilmer.
Vi har ikke tidligere hatt tradisjon med å reise i kirka på julaften (unntatt det året snuppa sang i kor). Jeg har heller ikke vært på kirkegårdsrunder siden jeg var liten.
Det blir det nok endring på i år, tenker jeg. Vi må nok ta oss en tur på kirkegården enten sent lille julaften eller tidlig på julaften, tenker jeg.
Der må vi nesten se an vær og føreforhold, for det er tross alt en time (hver vei) å kjøre dit, og det er pytonveier å kjøre dersom været er dårlig.

Når vi har hjemmejul, spiser vi ribbemiddag.
Da har mamma pleid å være hos oss. I år kommer ikke mamma...
Men svigers kommer istedetfor. Da blir ikke tomrommet så innmari tomt. :-)
Når vi har Bergensjul, spiser vi pinnekjøtt.
Da er vi hos svigers eller svigerinna mi og hennes familie. Og de to eldste ungene er også med oss.
Når vi er i Bergen i jula, har jeg også klart å innføre lille-julaften-grøten som tradisjon hos svigers også. Ellers er det veldig likt. Grøt, juletrepynting, "Kvelden før kvelden". Pysj i mange timer, tegnefilmer, Askepott, Julestjernen, mer tegnefilmer, mat og pakker.

Hvis jeg trenger å se på mus, vil
jeg helst se dem ute i naturen.
Ikke inne i mitt eget hus...
En annen ting jeg alltid gjør når vi er hjemme på julaften, er å smelle igjen alle musefellene.
Ja, vi bor på gård.
Nei, huset er ikke tett.
Ja, vi får mus inn.
Nei, ingen skal dø unødvendig på julaften - selv ikke små mus.


I romjula skal vi reise rundt på besøk til venner og familie. Vi skal takke for julegavene. Vi skal hjelpe dem med å spise opp mat og kaker.
Når vi er hjemme, så går barna julebukk en av romjulsdagene.
Når vi er i Bergen, går barna nyttårsbukk. Ja, for der går man bare på nyttårsaften. Veldig praktisk, egentlig, for da veit vi voksne når vi må ha maaaasse snop klart til storinnrykk av nyttårsbukker. :-D

Snuppa med stjerneskudd
- Nyttår 2010/2011 -
Nyttårsaften, ja.
Da spiser vi pinnekjøtt. Uansett som vi er her eller der. Hvis vi ikke er hos noen andre, da. Da spiser vi det vi får ;-)
I fjor var vi hos et vennepar og deres to barn, og da spiste vi kalkun :-)
Ungene så på TV, lekte, spilte DS, vi voksne spilte Pondus Pub-spill, skravla og vi storkoste oss alle sammen.

Tassen ble lagt da han var trøtt, og babycallen ble med ut da klokka nærmet seg midnatt.
Nyttårsaften er veldig spennende for barna. Jeg liker egentlig tradisjonen med å gå julebukk på nyttårsaften, for da blir ventetiden kortet betraktelig ned. For det er utrolig hvor trøtte disse barna blir når de aaaaabsolutt mååååå holde seg våkne til rakettene begynner. Da er de gjerne trøtte tidligere enn på vanlige skoledager ;-) Men de kan jo ikke gå og legge seg og bli vekket tidsnok til rakettene... Nei, det skulle tatt seg ut!

Og rett over nyttår skal julepynten vekk. Juletreet skal ned 1. nyttårsdag, og nissene skal sakte, men sikkert, forsvinne ned i respektive esker og kasser. Og dett var dett og velkommen tilbake neste år.

Jeg er veldig glad i jula!


Men så har vi alle disse nye tradisjonene...

La oss begynne med Valentine's Day.
Jeg vil heller ha et kort og en blomst på en hvilkensomhelst dag. Jeg ser ikke poenget med å ha en egen dag hvor jeg skal kjøpe gave til min ektemann og et kort hvor jeg skriver at jeg elsker ham på. Det kan jeg si når som helst ellers i året. Jeg trenger faktisk ikke å måtte føle at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke gir ham noe akkurat den 14. februar...

Det jeg derimot syns er søtt med (den amerikanske) Valentine's Day-markeringen, er de hemmelige beundrer-kortene. De kortene barna lager på skolen eller hjemme og gir hverandre uten avsender.
Spenningen rundt om man får kort.
Spenningen rundt hvem den hemmelige beundreren er.
Spenningen rundt om mottakeren av kortet en selv har lagt ned masse jobb, tid og følelser i, vil skjønne hvem det er som har laget det...
Men så er det heller ingen som kan være forelsket sånn som ungdommen kan ;-)
Utover det, syns jeg Valentine's Day er tøysete.

Undertegnede utkledd som Det Skumlete I Verden
- Privat halloweenfest 2004 -
Også har vi Halloween.
Jeg har litt blanda følelser overfor halloween.
Jeg syns det er knallmorsomt å kle meg ut, dra på fest og ha det gøy med vennene mine. Jeg syns det er morsomt å se på skumle filmer på TV. Jeg syns det er morsomt med alle halloweendekorasjonene.
Jeg syns ikke noe om Knask eller Knep. Jeg syns det er unødvendig. Jeg har ingenting til overs for at det skal være greit å få husveggene fulle av egg og/eller dopapir fordi jeg ikke gir dem godteri.
Jeg vil heller la barna invitere noen venner hjem til halloweenovernattingsfest. Hvor vi spiser "ekkel" mat og "skummelt" godteri. Hvor vi forteller hverandre skumle historier. Hvor vi har kledd oss ut og huset er skummelt pynta.
Og hvis man bor i en gate der mange går halloween, så kan det jo være hyggelig å gå til hverandres hus og samle godterier. Men det skal ikke være sånn at om ingen åpner døra eller ikke har godteri, så har man "lov til å" vandalisere huset og/eller bilen.

Jeg innser at vi ikke har noe vi skulle ha sagt om Halloween. Så jeg får heller ønske den mer velkommen neste år ;-) Da har vi sannsynligvis også flyttet fra langt-utpå-landet til mer siviliserte strøk, med flere barn i området, så da kan det jo hende vi kan få til noe riktig morsomt i gata! Og skummelt. Og spennende. Og litt ekkelt ;-)


Har du/dere markert Halloween i år? 
Og hvilke tradisjoner setter du mest pris på?

tirsdag 27. september 2011

Millionærpinne og pensjonister

Millionærpinne?
Vel... Det er selvfølgelig Knerten jeg snakker om.
Hvem ellers? Finnes det andre pinner som er millionær? Jeg kjenner ingen.

Men vi skal selvfølgelig spe enda mer på kontoen til den nevnte pinnen. Vi (les: Snuppsi) er allerede eiere av "Knerten"-figur (x2), "Karoline"-figur, "Knerten gifter seg" til Nintendo DS oooooog "Knerten" og "Knerten gifter seg" på DVD. Og i kveld går turen til kinosalen for å se "Knerten i knipe". Bare Snuppsi og jeg. :) Det blir nok koselig!

Jeg ble ikke særlig imponert da jeg skulle bestille billettene via Filmweb, da.
Som uføretrygdet har jeg ikke særlig god råd.
Og trygda mennesker får ofte lov til å betale mindre enn "voksne" - som på f.eks. tog og buss. I Bergen får man man til og med ha med seg en person gratis på kino i ukedagene når man har honnørkort.

Men ikke på Ski kino.
Skal man se "Knerten i knipe" i kveld, så møter man følgende priser:
Barn: Kr 65,-
Voksen: Kr 65,-

Honnør: Kr 75,-

Søttifem? Hvorfor i alle dager skal honnører betale mer??
Jeg trykka selvfølgelig på voksen, og betalte en tier mindre for min kinobillett...


Men det er forskjellsbehandling blant honnørene også.
F.eks. får ikke jeg pensjonistpris på klipp hos frisøren. Frisøren som reklamerer med pensjonistpriser på klipp, permanent og farging. Neida... For det gjelder bare alderspensjonister og ikke uførepensjonister.
Jeg har spurt hos frisøren hvorfor det er sånn, og de svarte: "Alderspensjonister har jo så dårlig råd".
Nyfriserte alderspensjonister?

Da lurer jeg meg på...
Alderspensjonister har som regel (langt ifra alle, selvfølgelig!) hatt et helt voksenliv til å opparbeide seg en forholdsvis god alderspensjon.
Hva med unge uføre, som ikke har hatt sjansen til å opparbeide pensjonen sin?
Unge uføre som gjerne også har små barn og er i etableringsfasen? 

Har unge uføre bedre råd enn alderspensjonister?
Hvordan vil det da gå med meg når jeg bikker 67 år?
Jeg liker jo verken knekkebrød eller vassgraut...


Nå skal jeg egentlig ikke klage så veldig.
Jeg har en grei pensjon. Og den er fast. Sikrere inntekt kan man vel egentlig ikke få, sånn som jeg ser det. For jeg kan ikke "få sparken" fra uføretrygda (så sant jeg ikke svindler NAV, da...).


Jeg lever ikke på gata.
Jeg lever ikke på sosialstønad.
Jeg lever ikke på minstepensjon.
Jeg lever ikke på dagpenger.
Jeg lever ikke på sultegrensen.
Jeg trenger ikke gå på slumstasjoner eller fattighus for å få klær, utstyr og mat til barna mine.

Jeg har det godt.
Og det er jeg takknemlig for.
Så jeg klager egentlig ikke.
Jeg bare påpeker forskjellen...!


Så i kveld skal jeg ta med meg min favorittdatter på kino og se den tredje filmen om vår favorittpinne.
En pinne med millioner av kroner i banken.
Jeg gleder meg!

Har du sett Knertenfilmene? 

mandag 26. september 2011

Mot normalt?

Ja, det er to ord som kan bety to forskjellige ting. Enten at noe er mot normalt. Altså helt unormalt. Det er vel mest brukt for å beskrive noe unormalt, ja...
Jeg ønsker i dag å bruke det litt motsatt også. At jeg nå skal strebe mer for å komme opp mot det normale.

Sommeren har vært helt mot normal. Ja, unormal.
Først mista vi mamma, og vi hadde såvidt begynt å komme tilbake i en slags tralt. Mer mot normal hverdag. I ferien. Det er jo egentlig ikke mulig.. Men vi klarte det på et vis.
Så kom 22. juli med et brak. Bokstavelig talt. Og det vi hadde bygget opp rundt oss, raste sammen.
Vår niese - som da var hos oss på ferie - mista sin bestevenninne og en klassekamerat på Utøya. Alt handlet om Utøya. Jeg satte meg og min egen sorg "på vent" og prøvde å gi vår niese så mye av meg som mulig.
Det var ikke lett.
Bildet har jeg lån HERFRA

Hele 22. juli var så mot normal som man kan få det i vårt lille, lange land.
Det går ikke av bomber i byene.
Ungdommer blir ikke skutt.
Nyhetene tar ikke over samtlige planlagte TV-programmer.
Men det skjedde i vårt lille, lange land.
Det gikk av en bombe i Oslo.
Ungdommer ble skutt.
Nyhetene gikk non-stop 24 timer i døgnet i mange dager.

Bildet er lån HERFRA
Hva gjør man når man står overfor noe så uvirkelig?
En hel nasjon svarte med å møte hat med kjærlighet. Lage store og små hav av roser i byene. Møte hverandre på en måte som er helt mot normalt norsk...

Hva gjør man når man står hjelpeløs og tafatt overfor en 15-åring i sorg? I sorg over noe så vanvittig ufattelig?
Hva sier man?
Vel... Erfaring har vist at ord faktisk er fattige i slike situasjoner.

For meg - i min sorgprosess hittil - har nærværet av familie og venner vært viktigst. Om de ikke er fysisk tilstede, så har de likevel vært nære fordi jeg bare kan ringe dem. Jeg trenger ikke si noe engang. Bare la de være der. Ta den plassen og tiden jeg trenger for å sørge litt. Eller snakke. Eller ikke snakke. Bare ha en der. Enten på øret eller med armen rundt meg.
Det var det jeg prøvde å gi min niese også... En skulder. To trygge armer. En varsom hånd som kunne tørke vekk tårene hennes.
Likevel følte jeg meg tafatt og hjelpeløs. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles...

Jeg heklet to hjerter til henne.
Hun sa en farge som minte henne om hver av dem, og så heklet jeg hjerter til henne. Store nok til å fylle dem med vatt. Små nok til å holde dem inni hånda.
Hun har dem med seg. Overalt.
Jeg tror hun finner trøst i de små hjertene jeg lagde. At det ble noe håndfast - og mykt - som hun kan holde i hånda når hun trenger det.
Og det ga meg også en god følelse. En følelse over å ha kunnet gjøre noe for henne...

Et par dager før hun skulle reise herfra, sa jeg at hun bare måtte si ifra om det var noe jeg kunne gjøre for henne...
"Ja, tante...? Jeg har tenkt på en ting... Kan du hekle en hest som jeg kan gi til foreldrene til [navnet på bestevenninna]? Hun var veldig glad i hester..."
Hest av plast - laget av Schleich

Vel... Kan jeg hekle en hest?
Jeg sa at jeg kunne prøve, men at jeg aldri hadde gjort det før, og at hun ikke måtte bli skuffa om jeg ikke klarte det.
Men jeg tror fullt og fast at man kan klare hva som helst bare man prøver hardt nok.
Nei, jeg tror ikke at jeg kan flytte et fjell med rein muskelkraft, for selv jeg kjenner mine begrensninger, men jeg tror jeg kan hekle omtrent hva det skal være.
Tålmodigheten, derimot... Den er det verre med. Jeg kan sikkert klare å hekle både sengetepper, duker og gardiner til et helt hus, men vil jeg? Gidder jeg? Trenger jeg det? Nei.
Men nok om det...

Det er strenngt tatt litt mot normalt å hekle hester, føler jeg.
Men alt annet var jo helt mot normalt, så hvorfor ikke sette seg ned med garn i forskjellige brunfarger?
Kunne alt dette unormale få oss tilbake mot det normale igjen?

Jeg hekla en hest.
Bare se!
Hest á la Kali-
Ja, den har litt stort hode i forhold til kroppen,
men hvem ser på anatomi nå lenger?
*skule på diverse Littlest Pet Shop-figurer* ;-P

Men tilbake til det normale...
I sommer har vi altså tømt leiligheten til mamma, malt litt hist og her, sortert ut ting vi skal ha og ikke ha, kjørt hit og dit, solgt leiligheten og ordnet opp i papirene.
Det er ufattelig mye å sette seg inn i og gjøre når man plutselig bare blir slengt inn i en sånn situasjon.

Men vi har klart det. Lillebroren min og jeg. Familien min. Slekta vår. Vennene våre.
Sammen har vi klart det.
Og i løpet av denne uka håper jeg at oppgjøret er klart sånn at vi kan få betalt resten av regninger/gjeld, og da begynne å pense enda mer inn mot normalsporet.
Kanskje vi til og med kan øke sjansen til å få egen bolig snart?

Jeg trenger å komme tilbake til det normale.
Barna mine trenger å komme tilbake til det normale.
Mannen min trenger å komme tilbake til det normale.

Likevel trenger jeg å tviholde litt på mamma'n min også...
Grobu-Mimmis blogg forblir slik den er.
Og GROBUtikken kommer jeg til å videreføre... Bare rydde opp litt i den først...
Men jeg føler at jeg nå er på vei tilbake mot normalen igjen.
Jeg håper jeg er det...


Takk!
Takk alle dere som har vært der for meg i disse 3 1/2 månedene.
Takk alle dere som har sendt gode tanker hitover.
Takk alle dere som har hjulpet meg og broren min med det praktiske.
Og takk til dere som fremdeles er her :)

søndag 19. juni 2011

Stillestående

I uken som gikk, mistet jeg mamma. For alltid.
Hun døde brått og uventet fra oss, men vi finner trøst i at det gikk fort og (sannsynligvis) smertefritt.
Dagene har gått altfor fort, samtidig som hele verden står stille for meg.
Det er en trilliard ting å ordne og sette seg inn i, telefoner å ta og svare på, familie å ta vare på, sorg å kjenne på, gi meg selv lov til å le litt innimellom...
Jeg har hatt daglige turer til Lørenskog, og familien min her hjemme har nesten ikke sett meg... I dag har jeg "fri" og er hjemme og prøver å sortere både tanker og papirer...

Mange av dere "kjente" min mor gjennom hennes blogg - Mimmis kreative kosekrok - og jeg vet at hun satte utrolig stor pris på dere alle. Dere beriket hennes hverdag og hun storkoste seg med å lese i bloggene rundt omkring.

Mimmi var nok det mest gavmilde og godhjertede menneskene jeg har kjent, og selv om jeg innimellom kunne bli irritert og utålmodig på henne, så er jeg glad for at vi hadde et kjempegodt forhold.
Vi snakket sammen minst en gang i uka - som regel mye oftere. Hun gledet seg stort og var stolt over at jeg hadde begynt med hekling jeg også - for sånt håndarbeide har liksom alltid vært bare hennes område.
Jeg kommer til å fortsette med håndarbeidet mitt - og kanskje jeg etterhvert også gjør ferdig noen av de mange prosjektene Mimmi hadde gående...?

Hun elsket sine barnebarn over alt på denne jord, og hun hadde stjerner i øynene og sprudlende stemme når hun snakket om eller med dem.
Det var gjensidig! Mine barn elsket sin Mimmi - like mye som hun elsket dem. ♥

Minstemann forstår ikke hva som har skjedd. Han kjenner på stemninga i rommet og ser at vi er triste, men han hjelper oss å glemme det vonde mange ganger i løpet av dagen, når han tar oss med på tur inn i hans egen fantastiske lekeverden. ♥

Frøkna har det tyngre. De første dagene var ganske tunge - særlig på kvelden da hun hadde lagt seg og fikk tid til å tenke og kjenne etter. Men både hun og vi har vært flinke til å snakke masse med henne, gi henne rom til å undre og spørre (og vi har prøvd å svare på alle mulige slags spørsmål - med mer eller mindre kreative utveier innimellom... Hva svarer man f.eks. på "Hvordan kan Mimmi finne Bianca (katten til Mimmi) i Himmelen når alle sjelene er usynlige?" og "hvor stort er uendelig" og ... Ja, dere skjønner tegninga...) og hun har selv sagt at hun vil gå på skolen igjen i morgen. Heldigvis er hun flink til å kjenne på følelsene når de er der, spørre med en gang hun lurer, osv... Akkurat nå leker hun og Tassen med Duplo, og hun er "et sorgløst barn" på 7 år igjen. Og jeg syns det er godt at hun lar seg selv føle på alle følelsene sine!

I morgen skal jeg på møte med begravelsesbyrået.
Jeg føler meg så liten - og samtidig altfor voksen.
Jeg vil ikke! Jeg har ikke lyst til å måtte være den som tar avgjørelser. Den som må ta seg av det praktiske. Den som må følge mamma'n sin til graven allerede. Jeg er bare 30 år! Jeg burde vært 30 år eldre. Minst!

I morgen kveld kommer også lillebroren min tilbake. Han bor i Bergen, og har ikke de aller største mulighetene til å bare sette seg i bilen og "bare kjøre bortom en tur".
Men jeg er glad vi er to nå!

Jeg veit ikke når jeg kommer til å skrive noe her igjen. Men jeg kommer tilbake.
Jeg har også skrevet inn i Mimmis egen blogg, og den bloggen kommer jeg til å bli værende. Til ære og minne om Mimmi. Et sted der jeg kan gå inn og lese. Et sted andre kan gå inn og lese. Et sted jeg kan skrive og kanskje legge inn bilder etterhvert... Et sted mine barn kan gå innom og "være med Mimmi" en liten stund...
Hva som skjer med GROBUtikken er jeg ikke helt sikker på enda. Men jeg regner med at den blir som den er en god stund til den også... 


Mamma, jeg savner deg så veldig! 

Det siste bildet som ble tatt av mamma
Her leker Frøkna med Mimmi'n sin - og de er så glade og lykkelige begge to!

tirsdag 31. mai 2011

Nye varer i GROBUtikken

Uglelue - Kr 350,-
Uglelue - Kr 350,-
Piratrangle - Kr 120,-
Vognteppe - Kr 495,-
Pynteegg - Kr 65,-
Pynteegg - Kr 75,-
Høne - Kr 100,-
Spurt inn i GROBUtikken og se flere varer :-D
Related Posts with Thumbnails